Som pårørende til beboer på Omsorgssenteret og representant i brukerutvalget for sykehjemmene i kommunen, ble jeg kort tid før påske informert om Helse – og Omsorgsutvalgets vedtak om reduserte “pleiefaktor” ved sykehjemmene.

Dette vedtaket ble altså fattet 15.03.16 i Helse- og Omsorgsutvalget, og klubbet gjennom i kommunestyret med en stemmes overvekt den 31.03.16. Mellom de to datoene har vi også feiret påske.  Man ser lett at det ikke har vært gitt stort rom for å komme på banen med motforestillinger eller innvendinger før katastrofen fant sted. Man kan jo spekulere i om dette var gjort med hensikt.

Det er nemlig slik at Helse- og Omsorgsutvalget, og senere kommunestyret, fattet dette vedtaket mot bedre vitende; for å tilfredsstille kommunestyrets krav til inndekning av fjorårets underskudd. (Et underskudd som forøvrig verken skriver seg fra Omsorgssenteret eller Bo- og Kultur etter det jeg har klart å bringe på det rene).

Olaug Bergset, leder i Helse- og Omsorgsutvalget, sier det rett ut i sitt leserinnlegg i Framtid i Nord lørdag 23.04.16: Vi gjør dette for å komme ut av ROBEK, ikke fordi det har vært gjort en faglig vurdering av pleienivået på institusjonene som tilsier at dette er en bemanningsfaktor vi kan leve med.

Tvert imot: tilbakemeldingene fra tilsynslege på institusjonene, og virksomhetsledere på i alle fall to av de tre sykehjemmene i forkant av beslutningen, konkluderer med at dette er uforsvarlig (sannsynligvis er det også ulovlig, men det kommer jeg tilbake til). Dette er ansatte og ledere som i håp om bedre tider, i flere år lojalt har fulgt opp kommunens krav til innsparinger. De forklarer at de flere dager i uka må gå med det som til nå har vært kalt “helgebemanning”= minimumsbemanning.

Resultatet av redusert tid på pasientene, vil bety at mange får stå opp seinere, må legge seg tidligere, får mindre hjelp til personlig hygiene, mer angst, mer medisinbruk, mindre tid til å komme ut osv. osv.  Det vil også bety mer stress og belastning på arbeidsplassen for de ansatte med fare for økt og kostbart sykefravær (som for øvrig visstnok er et fokusområde for kommunen). Jeg minner om at avdelingene allerede har skåret til beinet i det de mistet en 40% stilling for tre år siden (i tillegg til “dessertkuttet” vi alle er kjent med i 2015).

Olaug Bergset skriver i sitt innlegg at sektoren har bidratt gjennom solide innspill, men hun unnlater å fortelle oss hva disse går ut på.  Når hun hevder at bemanningen ikke er uforsvarlig, til tross for virksomhetsledernes varsko, må jeg be henne fortelle oss hva hun baserer det på? Sin egen oppfatning? Eller pleiefaktoren i Oslo (av alle steder) som hun viser til?

Pleiefaktor ved norske sykehjem er et statistisk gjennomsnitt, og sier alene ingenting om kvalitet i pleie- og omsorgstjenester.  Det er dermed meningsløst å sammenligne pleiefaktor mellom Oslo og Nordreisa, eller andre steder for den del, uten også å ta hensyn til alle andre variabler.

Her kan det være på sin plass å minne om at i Nordreisa er det bare de absolutt mest trengende som er på institusjon; mennesker som på noen måte kan klare seg (verdig eller uverdig) hjemme, kommer ikke på institusjon i Nordreisa. Jeg minner om kommuneoverlegens orientering i kommunestyret i fjor, angående situasjonen ved sykehjemmene.  Ingenting er forandret siden da; i alle fall ikke til det bedre!

I hovedstaden vår, og mange andre steder, er det faktisk slik, at det er flere med høyt funksjonsnivå som bor i institusjon.  Det er dessuten også slik at Oslo, i likhet med de andre store byene som er med på å skape statistikk for denne pleiefaktoren, har stordriftsfordeler som småkommuner som vår, ikke kan forventes å ha, eller oppnå.

Det viktigste likevel, er at det normale ville være først å gå inn i institusjonene for å se på organisasjon og ressursbruk slik den er nå, for så å se om dette er den beste måten å løse dagens og fremtidens oppgaver på.  Fins det andre, mer rasjonelle (les: billigere) måter å organisere oss på?

Det har skjedd mange steder, og det skjedde i Alta i 2011. Alta har i likhet med oss, teoretisk sett, høy pleiefaktor.

I rapporten til Alta kommune fra Ressurssenter for Omstilling i kommunene (RO), heter det bl.a. “Det er imidlertid viktig for RO i denne sammenhengen å understreke at det ikke er noen enkle løsninger på dette som for eksempel at det skulle være mulig i løpet av kort tid å spare ressurser ved å gå ned på pleiefaktoren. Det er lite meningsfylt å vedta en bestemt pleiefaktor uten å se den i sammenheng med en rekke andre faktorer.”  Og: “Pleiefaktoren henger nøye sammen med gruppestørrelsen som er valgt, og denne henger igjen sammen med utforming av byggene”.

For våre gamle og syke som er på institusjon i dag, tror jeg ikke det er så viktig om kommunen kommer ut av ROBEK i 2017 eller 2022: for dem, for de ansatte og for oss pårørende, er det snakk om å gi dem den verdige behandlingen de har lovmessig og forskriftsmessig krav på den tiden de er der, jfr. f.eks. forskrift om verdig eldreomsorg (Verdighetsgarantien):

§ 3 Tjenestens innhold

Tjenestetilbudet skal innrettes i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel og sikre at medisinske behov blir ivaretatt. For å oppnå disse målsettingene skal tjenestetilbudet legge til rette for at følgende hensyn ivaretas:

a.En riktig og forsvarlig boform ut fra den enkeltes behov og tilstand

b.Et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider

c.Et mest mulig normalt liv, med normal døgnrytme og adgang til å komme ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene [...]

og forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie:

«§ 4-9.Beboerne skal på forhånd orienteres om forslag til endringer av betydning for deres liv og trivsel i boformen, og gis anledning til å uttale seg.»

Jeg har stilt noen av disse og andre spørsmål til Olaug Bergset og Helse- og Omsorgsutvalget i epost av 10.04.16, men har hittil ikke fått svar. Hun har heller ikke svart på om hun vil stille på et eventuelt møte med pårørende som flere av oss pårørende ser behov for.

Jeg ser ingen trøst i at pleiefaktoren skal evalueres 01.01.17.

Når utvalget først, og kommunestyret så, til nå totalt har ignorert innspill fra fagfolk i angjeldende sektor, hva er det som tilsier at de skal lytte til dem 01.01.17?  Våre gamle og syke kan bare leve med håpet. Noen vil faktisk måtte dø med det.