Vi som ikke tilhører hans parti er etter hvert vant med at ethvert innspill fra oss møtes med en kald skulder. Samtidig får det et noe komikkens skjær over seg når statssekretæren allerede i avsnitt to gjør rede for at departementet jobber med å forbedre systemet – et system som altså i første avsnitt ikke var åpent for kritikk.

Det kan selvsagt tenkes at statssekretæren ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i hva vår kritikk av systemet handler om. Jeg gjentar derfor kort:

Dagens finansiering av ferger gis som en fast sum per samband, uavhengig av ulikheter som seilingsdistanse, inntektspotensial, bemanningskrav osv. Sambandet Svelvik-Verket, som seiler 184 meter og har en gjennomsnittlig døgntrafikk på 310 kjøretøy, utløser like mange kroner som sambandet Stokkvågen-Træna, som seiler 45 km med gjennomsnittlig 12 kjøretøy per døgn.

Det er svært vanskelig å tro at disse fergene, med slike ulikheter i sentrale kostnadsdrivere, har samme kostnadsbehov. Enten utløser det ene sambandet mer i inntekter enn det faktisk koster å drifte den, eller så utløser det andre sambandet mindre enn det koster.

Fordi hele hensikten med inntektssystemet faktisk er å utjevne ulikheter i kostnadsbehov, stille fylker og kommuner noenlunde likt, feiler denne finansieringsmodellen totalt.

At det ligger en grunnleggende urettferdighet i inntektssystemet er galt nok. Men for nasjonale politikere bør mulighetene til strategiske tilpasninger til systemet vekke minst like stor bekymring. Slik modellen er innrettet, med en fast sum per samband, vil det være lønnsomt for fylkene å erstatte trekantsamband med enkeltsamband.

Dersom Troms velger å erstatte trekantsambandet Rotsund-Havnnes-Uløybukt med tre samband; Rotsund-Havnnes, Rotsund-Uløybukt og Havnnes-Uløybukt, vil vi tredoble inntektsoverføringen til fergedrift. Det eneste kravet som stilles, er at vi ikke samordner ferger, men bruker tre i stedet for en. En slik tilpasning er åpenbart samfunnsøkonomisk ekstremt ineffektiv, det vil være et galskapens sløseri – men det vil gi Troms nær 40 mill ekstra å rutte med. Økonomisk uansvarlighet belønnes.

Også modellen for finansiering av hurtigbåter oppmuntrer til økonomisk uansvarlighet. Heller ikke på dette området ser man på objektive ulikheter fylkene imellom for å forklare ulike kostnadsbehov og fordele inntekter i tråd med dette. Det eneste som vurderes, er hvor mye fylkene faktisk har brukt på hurtigbåtene sine.

Det betyr at dersom fylket prøver å effektivisere driften, får en lavere netto driftskostnad, blir penger trukket inn. Dersom de øker kostnadene, får de økte inntekter. Det straffer seg altså å spare, og man belønnes for å sløse.

Målet med inntektssystemet er å sette fylker og kommuner i stand til å tilby sine innbyggere likeverdige og gode tjenester. Metoden er å påvise ulikheter i kostnadsbehov fylker og kommuner imellom, og utjevne disse. Når metoden feiler, treffer man heller ikke målet.

Amundsen er vel kjent med utfordringene i inntektssystemet. Hans departement har i to år lovt endringer på det man selv erkjenner er svakheter. Ikke minst av den grunn blir det bare trist når statssekretæren er mer opptatt av å levere verbale ørefiker til politikere av annen partifarge heller enn å løse det samfunnsoppdraget hans departement er satt til å løse.