Én av de fineste tingene ved å være i jobb, er å ta sommerferie. Men i sommer er det flere enn noensinne som ikke har en jobb å ta ferie fra. Denne sommeren går 135 000 arbeidsledige mennesker, og omtrent like mange familier, en usikker høst i møte. Det er for mange. For mange som ikke får kjenne på gleden av å kjøre hjem fra siste arbeidsdag før ferien.

For mange ungdom som ikke vet hva de skal svare når de blir spurt om hva de skal gjøre til høsten. For mange barn som gruer seg til skolestart fordi de ikke har noe å fortelle fra sommerferien. Tusenvis av historier som hver for seg er et argument for å sette inn sterkere tiltak mot ledigheten.

Jeg har gjennom det siste året har reist landet rundt og snakket med mennesker i og utenfor arbeid. En ting står klart for meg: Vi er inne i en ledighetskrise. Bare spør den som nå står uten jobb. Spør bedriftene som må gi slipp på viktig kompetanse. Spør lokalsamfunnene som opplever at stadig flere i nabolaget mister levebrødet.

Mange steder går det godt, men på store deler av Sør- og Vestlandet er situasjonen alvorlig. Jeg vil bo i et land hvor vi tenker at andres krise også er min krise. Den erkjennelsen må få konsekvenser for hvordan vi handler og hvilke tiltak vi setter inn. Og den setter ansvarlige politikere på prøve.

Regjeringen svarer at ledigheten er en del av omstillingen vi nå må gjennom. Jeg godtar ikke at prisen for regjeringens politikk er arbeidsledighet. Statsministeren synes mer opptatt av å debattere hvorvidt vi er inne i en krise, og snakke ned alvoret i situasjonen. Svaret på utfordringene vi nå møter er ikke å la flere gå ledige eller at bedriftene mister viktig kompetanse. Svaret er en politikk som skaper flere arbeidsplasser og økt aktivitet.

Regjeringen er i utakt med folket den representerer. I Norge viser vi solidaritet, stiller opp for hverandre og sørger vi for at alle blir med. At ingen faller utenfor. Det at Høyre og FrP stilltiende aksepterer økende ledighet er et tydelig tegn på at vi har en regjering som ikke forstår folk flest, vi som lever, bor og jobber i dette landet. Norge er et rikt land – men vi har ikke råd til passiv politikk.

Arbeiderpartiet har kommet med en rekke forslag som er blitt stemt ned i Stortinget. Vi etterlyste et utvidet permitteringsregelverk så folk kan bli permittert, ikke sagt opp. Det kom først på plass etter at partene presset det igjennom. Vi etterlyste tiltak mot ungdomsledighet. Finansministeren mente den gang at det ikke var noen ungdomsledighet i Norge. Vi etterlyste en tiltakspakke for å få i gang aktivitet.

Den kom for sent og med for lite innhold. Erna Solberg hevder hennes ideologisk motiverte skattekutt er løsningen på stigende ledighet. Arbeiderpartiet vil en annen vei. Vi vil bruke pengene mer effektivt for å bekjempe ledigheten. Samtidig skal vi investere i det som skaper verdier. Fra nye bygg og bedre veier, til kunnskap, gründervirksomhet og teknologiske muligheter. Vi trenger en aktiv politikk for økt aktivitet.

For Arbeiderpartiet er arbeid svaret. Det legger grunnlaget for et samfunn med små forskjeller og en sterk arbeidslivsmodell. Norge er en av verdens mest omstillingsdyktige økonomier som følge av høy organisasjonsgrad, kollektive lønnsforhandlinger og tett samarbeid med fagforeninger.

Det skaper høy tillit til hverandre og et sikkerhetsnett som gjør at arbeidstakere tør være med på store endringer. Når ledigheten stiger, færre har en jobb å gå til og flere faller utenfor, øker forskjellene. Det er et dårlig utgangspunkt for en økonomi og et land som står foran store endringer. Og det gjør oss ikke mer, men mindre omstillingsdyktige.

Arbeiderpartiets viktigste sak om arbeid til alle handler ikke bare om den grunnleggende ideen om at alle skal bidra, men troen på at alle kan bidra. I en tid med rekordhøy ledighet går titalls tusen familier en usikker høst i møte. Vi vil gi dem tilbake fremtidsoptimismen, inntekten og arbeidet. Vi vil gi dem sommerferien tilbake.