Jeg husker Sør-Langsund i Karlsøy før mærene kom, da det enda var ferskfisk å få på snøret. Nå går småseien i oppløsing i steikepanna og fiskebruket i Stakkvik rynker på nesa når fiskerne ber om å få levere mærefangsten sin. I takt med at flomålet glir ned over rettighetene til kyst- og fjordfiskerne våre, står forvaltningen i nord med buksa på anklene og avslører den illeluktende kloakken – som nordnorske politikere bygger sine karrierer på.

Jeg tenker av og til på hvordan det må være å være landsdelspolitiker i Nord-Norge. Å gripe hver eneste halmstrå i forsøk på å få oppmerksom rundt sin egen person i denne perverterte medievirkeligheten vi lever i. Da må det føles som tusen kroner - å få sitte sammen med storkara å vise frem det nye lakselslakteri/settefiskanlegget, - helautomatisert med EØS-arbeidere uten arbeidstidsbestemmelser og gode greier.  Slike som er lånefinansiert på konsesjoner fra etterlevningene av nordnorske lokaleide selskaper, slakta og konsolidert langt utenfor landsdelen vår og eid av Sparebankene på Vestlandet og storrederne på Kypros.

Slik kjøpes og overtales våre enfoldige ledere, med ett oppslag i Ilaks.no - glisende med tommelen opp ved siden av kommunikasjonsfolkene som fyller opp Sjømatrådet. Et meget ensidig råd forøvrig, konsekvent til fordel for oppdrettsnæringa og med flere kommunikasjonsfolk i sving mot kystfolket, enn Goebbels på Krystallnatta.

I 1995 var 85 karlsøyværinger sysselsatt i havbruksnæringa i Karlsøy – i 2013 var tallet kommet ned til 25 og det selv om kommunen satt med tredje flest oppdrettslokaliteter i fylket. Likevel hauser næringsprofilene opp stemninga, i håpet om at løgnen blir gjentatt mange nok ganger til landsdelspolitierne fortsetter å leve i trua.

”Velkommen til næringskonferanse om null og niks”

Ravende fra landsdelskonferanse til landsdelskonferanser, betaler de med penger rett fra felleskassa for å sitte på en stol i salene, i ett håp om at de en gang skal få stå på podiet og gjenta det samme meningsløse budskapet til hverandre. Som landsdelens ekkokammer – prisgir de oss til denne nye næringen som skal vissnok skal frelse landsdelen. Rapende vifter de med konsulentrapportene forkledd som forskning, med oppblåste forfalskede sysselsettingstall. Ringvirkninger!! - skriker de i munnen på hverandre,  mens de geolokaliserer nærmeste c-kjendis - som velter seg i sukkersalta oppdrettslaks, med dill og tang.

Så kan de møtes, disse enfoldige, på neste landselskonferanse. Den ørtende i rekken om samme meningsløse tema, i ett fortvilt forsøk på å skape ett inntrykk av at man har bidratt til fremgang for folk og fe. For meg blir de aldri mer en enda en ny generasjon med nordnorske politikere som mangler gangsynet til å skjønne at de blir lurt trill rundt.  Og enda verre, at de tillater at kyst- og fjordbefolkningen blir ranet atter en gang.

I årtier har våre politikere blitt lurt trill rundt, og historien har belønnet oss med status som evig ressurskoloni. De har ikke engang manglende skolegang å skylde på slik som resten av oss - og det er kysten som har måtte lide for deres egen forfengelighet.

De solgte våre fjorder, og glemte å ta seg betalt

Det er dette forvaltningsmiljøet på kommunalt- og fylkeskommunalt nivå i Nord-Norge, som har bestemt seg for at fjordene våre er til salgs. Problemet er bare at de ikke en gang har vett til å ta betalt på fellesskapets vegne. Håpet om havbruksfond, gysegrønne konsesjoner og sysselsettingsrapportene betalt fra næringa sjøl, skal drukne ropet fra kystfolket om at kysttorsken er i ferd med å forsvinne. Det er dette samme stinkende miljøet som tror at næringspolitikk betyr å lease bort sjøarealet langs kysten til evig tid og som trekker oppgitt på skuldrene når noen spør hvorfor kysttorsken er borte; ”Må være overbeskatning kanskje? Har hvertfall ikke noe med at vi har teppelagt fjordene med mærer - så gyteområdene er fylt med lakseslam!!”.

Når rekefeltene blir skylt bort av blekningsmiddel, fordi ingen har skjønt at lakselus og reker er begge maritime leddyr og derfor stryker med av samme botemiddel, får dette konsekvenser for oss alle. Det vil bli smått med Lyngenreker på torget i Tromsø når Ullsfjorden gjestes av fire nye oppdrettsanlegg i 2017. De ”grønne konsesjoner ” basert på trykk-kokt sterilisert lakseyngel, som forøvrig dauer i tonnevis i mærene til Mattilsynets store fortvilelse, står nå fast i Høyesterett fordi eierne er dømte som miljøkriminelle i de lavere instanser.

Kommunepolitikerne i Karlsøy skyver stadig håpefullt på laksemillionen i økonomiplanen, når november atter blir til desember.

De som tror at fiskefeltene utenfor Karlsøya og Reinøya, kun er to små ubetydelige flekker i Ullsfjorden som kan ofres som dumpingområder for blekningsmiddelindustrien, vil en dag bli stilt til ansvar for å hamre den siste spikeren i kista for kyst- og rekefiske i Tromsøregionen.