Ambulansetjenestens viktigste oppgave er å gi helsehjelp til akutt alvorlig syke eller skadde og samtidig transportere dem til sykehus. Ambulansetjenesten løser disse oppgavene i et tett samarbeid med legevaktene. Kommunene har ansvaret for den akuttmedisinske beredskapen i kommunen og helseforetakene har ansvaret for ambulansetjenesten. Det er legevaktslegene som har det medisinske ansvaret (legeansvaret) for pasientene i ambulansene inntil pasienten kommer inn på sykehus (eller blir hentet med ambulansehelikopter). Av og til utøves dette ansvaret uten at legevaktslegen fysisk møter pasienten, det betyr at mye ansvar faller på ambulansepersonellet.

Siden årtusenskiftet har ambulansetjenesten gjennomgått en profesjonalisering med blant annet krav om autorisasjon som ambulansearbeider hos fast ansatte. Det innebærer også at øvelser, innføring av nye prosedyrer og faglig oppdatering i større grad er satt i system. Fagutvikling er en utfordring og rekruttering vanskelig der ambulansen har hjemmevakt, slik det fortsatt er ved mange av UNNs ambulansestasjoner. I tillegg går det tregere når det virkelig haster, derfor er dreining mot større andel tilstedevakt en viktig del av profesjonaliseringen av UNNs ambulansetjeneste.

I tiden fremover venter nye muligheter for utvikling av ambulansetjenesten. Etablering av en ny utdanning for ambulansearbeid på bachelornivå gir en tydelig retning for hva som forventes av ambulansetjenesten i årene som kommer. Det er avgjørende at vår ambulansetjeneste får rammebetingelser som gjør at den i fremtiden kan gi befolkningen et akuttmedisinsk tilbud på nasjonalt toppnivå.

Svært viktig samarbeid

For at pasienter som får akutt alvorlig sykdom eller skade skal få best mulig behandling må hele systemet fungere optimalt. Det er AMK-sentralen som bestemmer om det skal sendes ut ambulanse og hvor mange ambulanser som skal sendes ut. Legevakt er et kommunalt ansvar og det er i utgangspunktet bare leger som kan legge inn pasienter i sykehus. Derfor er det også slik at det er legevaktslegene som har det medisinske ansvaret for pasientene ambulansen behandler. Legevaktslegene har dette ansvaret selv om de ikke rykker ut til pasienten. Legevaktslegene må ofte, uten at de selv er hos pasienten, beslutte behandling og eventuell innleggelse på bakgrunn av opplysninger fra ambulansepersonell. Samarbeidet mellom legevakt og ambulanse er derfor svært viktig.

Eksempel: En mann på 57 år får plutselig kraftsvikt i venstre arm og ben. Det går alarm fra AMK til legevakt og ambulanse.  Ambulansepersonellet vet at ved hjerneslag teller hvert minutt. Dersom pasienten får tidlig behandling kan det hende han kommer tilbake på jobb, dersom behandlingen blir forsinket og ikke virker kan han ende opp som sykehjemspasient.

Sammen med legevaktslege rykker de ut, dersom legevaktslegen ikke kan rykke ut følger han oppdraget over nødnett. Ambulansepersonellet vet at pasienten må på sykehus for å ta CT for å utelukke blødning før blodproppoppløsende behandling kan gis, derfor bruker de så lite tid som mulig hjemme hos pasienten. De gjør en målrettet undersøkelse for å bekrefte at det fortsatt er mistanke om slag. Videre undersøkelser og klargjøring for behandling inne på sykehus gjøres i ambulansen under transport. Via AMK-sentralen gis det melding til de som skal ta imot pasienten, de må stå klare til å gi den viktige behandlingen når pasienten ankommer sykehuset. Når pasienten kommer til sykehus gis det en kort rapport fra ambulansepersonellet til legen som tar imot pasienten. Dette skjer i samme rom som CT-maskinen er. Medikamentene som kan reversere slaget står også klare til å bli gitt direkte etter CT-undersøkelse og nevrologisk undersøkelse.

Når alle leddene i den akuttmedisinske kjeden forstår hvordan behandlingen fungerer, hvor tidskritisk den er og samtidig vet hvilke undersøkelser og forberedelser som må være på plass før behandlingen gis, spares det mye tid. Når alt stemmer kan det gå mindre enn en time fra symptomdebut til behandlingen er gitt og symptomene har gått tilbake. Ved hjerneslag er det viktig både å komme raskt ut til pasienten og raskt til sykehus, andre ganger er det viktigste å komme raskt ut til pasienten for å starte behandling.

Utfordrende

I år 2000 kom det krav om at minst en på ambulansen skal ha autorisasjon som ambulansefagarbeider. Det første fagbrevet kom i 1999, og nå har så godt som alle 270 fast ansatte i ambulanseavdelingen autorisasjon som ambulansearbeidere. Mange har i tillegg ettårig høyskoleutdanning som paramedic eller bakgrunn som sykepleiere. Siden fagkunnskapen har økt har også ambulanseavdelingen kunnet ta i bruk stadig nye og avanserte behandlinger.

Det har gått ti år siden UNN (og tidligere Hålogalandssykehuset) tok over ansvaret for ambulansetjenesten i UNNs befolkningsområde. Med nesten 50 ambulanser på over 30 ambulansestasjoner er den geografiske spredningen stor.

Å bemanne alle ambulanser med forskriftsmessig kompetanse er en utfordring. Ofte finnes ikke personell med kompetanse lokalt og mange ambulansearbeidere må pendle. Som en av de siste ambulanseavdelingene i landet har UNNs ambulanseavdeling fortsatt hjemmevakt på mange stasjoner. Det gjør det vanskelig å rekruttere personell til disse stasjonene. I tillegg til at vakt på stasjonen gir ambulanseavdelingen mulighet til å ansette pendlere, gir vakt på stasjon større muligheter for å øve og holde seg faglig oppdatert, og ikke minst gir det raskere utrykning når det virkelig haster. Tilstedevakt gir også en god ramme for etterarbeid etter vanskelige oppdrag. Økt tilstedevakt er viktig for videre utvikling av en profesjonell ambulansetjeneste.

Fremtidens ambulansetjeneste i UNN vil være bærebjelken for det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus. Samarbeidet med kommunene må styrkes og videreutvikles slik at legevakt og ambulansetjeneste utfyller hverandre så godt som mulig.

UNN-styret skal i sitt møte 28. og 29. mars sette retningen for videre utvikling av ambulansetjenesten. Muligheten ligger der til å fullføre den profesjonaliseringen av ambulansetjenesten som har pågått i nesten to tiår.

Nå legges også grunnlaget for hvordan tjenesten skal utvikles når de som bemanner ambulansene i stadig større grad har utdannelse fra høyskole og universitet. Alle sykdomsforløp starter før pasienten kommer til sykehus og aller best er det å unngå sykehusinnleggelse. Hvis de riktige behandlingstiltakene iverksettes så tidlig som mulig vil mye helse bli vunnet og mye lidelse unngått. Derfor trenger vi en sterk ambulansetjeneste.