Vi må tørre å snakke om hvordan hele familiedynamikken endrer seg når en i familien er en overgriper eller voldsutøver. Jeg kaster ballen videre til familiehus, barnevern, helsestasjon og familievernkontor.  Ja, til skoler og til de tusen hjem også. Usatte familier må leve hele livet med overgreps/voldsproblematikken. Det minste vi andre kan gjøre for dem er å reflektere, ha den som tema og vise at vi SER de overlevende. Tør dere ha dette som tema? Våger dere spørre:

Hvordan takler du at det er en overgriper i familien?

Hvordan takler familien det?

Hvordan er dine nære relasjoner påvirket?

Trenger familien din hjelp til å finne veien videre?

Trenger familien hjelp til å bevare relasjoner?

Trenger familien hjelp til å kutte relasjoner?

Trenger dere hjelp til å komme gjennom sorgprosesser ingen andre ser?

Trenger dere noen verktøy for å takle høytider?

Nær relasjon med overgriper

Det finnes alle slags familier og noen, ganske mange faktisk, har en overgriper eller voldsutøver i familien. Man kan ikke se utenpå en person at h*n er en overgriper, men man kan vite det likevel. Enten fordi man selv er utsatt av overgriperen eller fordi h*n er domfelt. Man kan også vite det fordi noen har betrodd seg om overgrep som er begått. Så er det jo slik da, at man ikke kan velge hvem man skal være i familie med. Man må bare forholde seg til at overgriperen er der, alltid.

Noen slektninger og familiemedlemmer velger å opprettholde nær relasjon med overgriper. Det kan være at overgriper har innrømmet, beklaget og bedt om nåde, en nåde som h*n også kanskje har fått av noen. Det kan være at noen bare ikke tror at overgrep har skjedd og rett og slett stoler på overgriper. Noen mener til og med at overgriper er feilaktig dømt. Noen tenker at overgrep ikke er så farlig, at man bør bare tåle det, komme videre, bevare familierelasjonene og fasaden. Det må være opp til hver enkelt om man ønsker og makter å ha kontakt med voldsutøveren, men alle voksne har ansvar for å bidra til å forhindre nye overgrep. Er det noen som gir råd og veiledning til utsatte familier om dette?

Mange relasjoner blir berørt

Høytidene kommer hvert år, også julen. Med bakedager og julegaveutveksling. Utsatt og ikke utsatt, side om side baker lefser, kakemenn og pepperkaker. Den ene vet at bestemor er farlig, den andre vet det ikke. Det tas bilder av blide bakebarn, voksne og tenåringer. Baksten skal smakes på og alle må få komme, bestemor også. Alle må bli med; overgriper, utsatt, den som tror, den som ikke tror, den som frykter og den som ikke frykter. I en stor surrealistisk smørje sitter alle med nervene utenpå, og koser seg med kaker og «gleder» seg til jul. Det utveksles gaver, alle spør hvor alle skal være i jula og hvem som kommer hjem.  Noen får julegave fra en overgriper i år også, når det eneste de ønsket seg var en innrømmelse og at overgriper skulle bære skammen. Nei, de får julegave og må være takknemlig for det. Overgripers hjelpere gir også julegaver. En gang satt de på overgripers side i retten, nå gir de julegave, smiler og er snille. Noen får ekstra fin julegave fra en overgriper fordi de er «den utvalgte».

Den som er utsatt har god grunn til å ikke gå i samme selskap som sin overgriper, men resten av familien trenger ikke føle at de har en grunn, og mange synes det er hyggelig når overgriper er der, og de velger å være med. Noen velger også å invitere både overgriper og den utsatte i selskap, selv om de vet om overgrepene. Fordi de ikke vil eller klarer å velge bort noen.

Her er blir mange relasjoner berørt, og mange virkeligheter eksisterer side om side i øredøvende disharmoni.

Diskuteres sjeldent

Mange av disse tankene og virkelighetene surrer i hodene til de fleste i familier der overgriperen er kjent, men det er sjelden det diskuteres. Ingen vet hvor de skal starte og ingen vil være den som ødelegger stemninga. Det er for vondt og for vanskelig, fordi det handler om mennesker man er så glad i. Mennesker man ikke ønsker noe vondt for, og mennesker man elsker. Det handler om følelsen av og redselen for svik, fra dem som er ment til å støtte. Det handler om det vi har dypest, innerst inne … en intens frykt for å bli forlatt.