De gjenværende 40.000 gardsbruk sitter idag med en gjeld på 60 milliarder kroner, mens årlig gjennomsnittsinntekt (pr. årsverk) er 220.000 kroner, altså godt under halvparten av sammenligningsbare yrkesgrupper. Og dette i en tid da maten er så billig at forbrukerne ser seg råd til å skrote en tredjepart av innkjøpene -.

Markedsideologene i Landbruksdepartementet kjører i dag en kynisk politikk for å gjøre Norge stadig mer avhengig av importert mat og kraftfor. Forøvrig mot Stortingets flertall.

Mens beiteandelen av kuas fòr nå er nede i 10 % , består 45 % av kraftfor, hvorav halvparten importeres. Denne importen representerer  et jordbruksareal på mer enn en fjerdepart av Norges dyrkamark.

Det styres med dette mot en selvforsyningskrise av katastrofal karakter for hele landbrukssektoren.

Selv  med en politisk styrt overproduksjon av sauekjøtt (der produsentene risikerer en pris på kr. 4 pr. kg.- )  finansierer fortsatt landbruksminister Jon Georg Dales politikk ”fabrikkfjøs” fullstendig  uten høstingsarealer. Disse besetningene må forsynes med grovfor fra 300 dekar mark, transportert opptil flere mil fra garden.

Alt mens 3000 tonn sauekjøtt ligger på kostbare fryselagre finansiert av bøndene selv.

Dette er selvsagt det motsatte av ethvert bærekraftbegrep, der stordrifts- ideologien kommer til uttrykk f. eks. med Norturas praksis overfor bønder som ønsker å videreføre villsauen (”steinalder-rase”). Disse nøysomme dyrene kan mange steder på kysten gå ute mesteparten av året og er lite ressurskrevende. Søyene lammer lett og har instinktene intakt overfor rovdyr. Slaktevektene blir selvsagt lavere enn på hvit, norsk sau, men kvaliteten på kjøttet og ”viltsmaken” er i en helt annen klasse.

På slakteriet blir dette kjøttet imidlertid priset som ”skrap”.

Om bare en liten del av sauebøndene hadde drevet med villsau, kunne vi ikke bare unngått en (kraftforbasert) overproduksjon, vi ville i tillegg hatt en mer miljøansvarlig og sunn kjøttproduksjon.

Dette er dessverre et eksempel på markedsliberalistenes holdning, der alt som kan minne om økologisk drift skal utflagges (bokstavelig talt) til fordel for volumproduksjon og importavhengighet.

Stordriftministeren forteller imidlertid ikke bøndene at det er de aller største melkebrukene – som Dale skryter av å ha skapt -  som taper mest på hans politikk, grunnet økte utgifter og gjeld.

Hensikten med dette varsku er ikke å kritisere tidligere yrkesbrødre.

Jeg ser det som uungåelig at de gjenværende matprodusenter vil måtte slite med gjennomføringen av den destruktive politikken som i dag råder grunnen i landbrukets departement. Med større besetninger (økte konsesjonsgrenser) innen både melkeproduksjon, svin, fjørfe og sau vil vi nødvendigvis se flere dyretragedier. Og med flere jordteiger å drifte for hver produksjonsenhet vil vi se flere vanstelte dekar matjord.

Vi vil i tillegg se flere underbetalte gjeldsslaver – og vi vil se sviktende rekruttering til landets viktigste yrke.