MENINGER:

Feilslått regionreform i nord

Kari Digre ser i dette debattinnleget på den forestående sammenslåingen av Troms og Finnmark.

Kari Digre  Foto: Yngve Nilssen

meninger

Et representantforslag sent i fjor høst om reversering av vedtaket i juni 2017 vedrørende sammenslåing av fylkene Finnmark og Troms, fikk 51 stemmer for og 47 mot. Overvekten på fire stemmer i Stortinget ga en tvangssammenslåing.

Etter fem forhandlingsmøter valgte forhandlingsutvalget fra Troms å bryte forhandlingene, 26. januar 2018: “Tromsø by skulle være de administrative hovedsete etter sammenslåingen.”

Kravet om Tromsø som regionhovedstad kom ikke som noen overraskelse, her nord for Lyngenfjorden.

Veien videre skal bestemmes av politikere i Oslo. Kanskje disse kan endre på delingen av Nord-Norge?

At området nord for Lyngenfjorden flyttes tilbake til Finnmark, der Vadsø og Alta deler hovedsete? Resten av Troms slås sammen med Nordland i et Hålogaland med hovedsete i en av de mindre byene, for eksempel Harstad eller Mosjøen. Da vil en rivalisering mellom Tromsø og Bodø unngås.

Historisk sett har Finnmark hatt et langt større areal enn i dag. Den gangen var befolkninga vesentlig samisk. Senere kom norske og kvenske borgere. En gang gikk grensen for Finnmark ved Lyngsalpene. Troms ble skilt ut som et eget fylke i 1866. Dessverre ble området nord for Lyngenfjorden lagt til Troms istedenfor fortsatt å tilhøre Finnmark.

Finnmark, inkluderte området nord for Lyngenfjorden, blir fortsatt et grensefylket med nærhet til Nordishavet og Barentshavet. Finnmark var Norges største fylke, men selv med en utvidelse vil innbyggertallet fortsatt være lavt. Ved tvangsevakueringen delte området nord for Lyngenfjorden skjebne med Finnmark. Resultatet var at dette området, under gjenoppbyggen i etterkrigstiden, på mange måter ble behandlet likt med Finnmark.