Denne uka besluttet kommunestyret i Lyngen å forkaste en folkeavstemming om kommunesammenslåing. Ordfører Dan Håvard Johnsen mener det er bortkasta penger. Istedenfor vil flertallet heller bruke pengene på en telefonundersøkelse.

Det er fristende å spørre hva vitsen er. Dersom Johnsen og resten av kommunestyret har en slik kontroll på opinionen som det ble hevdet i møtet, er en slik undersøkelse like mye å kaste penger ut av vinduet. Da bør heller kommunestyret legge ballen død, brenne avtaler og broer og håpe at Tromsø uansett vil ha Ullsfjordforbindelsen.

Johnsen har uansett drevet en politisk nei-valgkamp, forsøkt skjult av humor og skjeve smil. På nasjonaldagen, dagen da vi er på vårt mest innadvendte og navlebeskuende, og der naboskap ikke står i fokus, denne dagen valgte Ordføreren i 17. mai-talen å si at Lyngen må være Lyngen. Dermed ble to forprosjekt og en rekke forhandlingsmøter radert, tilsynelatende uten de store politiske diskusjonene.

En slik 17. mai-tale blir det applaus og jubel av. Og de som eventuelt måtte ha en annen tanke har ettertrykkelig fått passet påskrevet og skapet plassert. Og med vaiende flagg og applaus var det nok lett for Johnsen å dra den konklusjonen av lyngsværingene vil være lyngsværinger, uten innblanding verken fra den ene eller andre fjorden.

Våre lokale politikere har i det hele og store ikke gjort noen særlig figur i denne saka. Nei-siden har vært like massiv som ja- siden passiv. John Karlsen og Terje Olsen har stort sett vært alene om å målbære en storkommune. Resten har vært avventende og gått inn i debatten med svært forutinntatte holdninger. Noen har nok også bare resignert, og konkludert med at kampen var tapt alt fra starter av.

Fordelene har rett nok blitt påvist, men bakdelene har stått som skinnende soler i bakgrunnen og blendet det som måtte være. Alt tyder på at folket nok får det som det vil, men noen balansert debatt har dette aldri blitt. Dette ble heller aldri en debatt, men et spill der man har gitt folket det folket tror de vil ha.