For oss som er vokst opp i Nord-Troms har det å kunne elte bilen ulåst, yttørdøra med nøkkelen i og sykkelen i innkjørselen like ulåst, vært et av mange sjarmerende trekk vi gjerne drar fram når vi skal blamere om hvor trygt det er å bo i nord. Problemet er bare at de kriminelle vet det, og forsikringsselskapene godtar det ikke.

By-paranoid

Denne naiviteten er lett å utnytte for de kriminelle bandene som hver år farker land og strand på jakt etter gods og gull. I en slik region behøver de neppe å anstrenge seg særlig for å stjele med seg det de lyster. Selv om vi nok sakte blir mer sikker, har vi en vei igjen før vi låser sykkelen i egen innkjørsel.

Noen vil nok hevde at den naiviteten er verdt å holde fast ved. Man vil kjenne på friheten ved å bo landlig, og ofrer ett og annet for å slippe å være by-paraniod. En tildels forståelig tanke, men like fullt naiv og uheldig. Det finnes tross alt en hel del andre fordeler ved å bo her nord, som mindre trafikk, mer ro og så videre.

Rampen ramponerte rampen

Med sommeren kommer også mer uro. De nevnte tyveribandene er ett moment, vår egen kribling noe annet. For det er på sommeren vi hører mest om hærverk og fanteri. På Skjervøy hadde noen herjet med sykkel oppe i den nye skaterampen. Rampen ramponerte rampen, så og si. Og vi blir ikke forfær. Mest sannsynlig var det ikke vondt ment, men sommerlige lopper og ubetenksomhet som gjorde det.

Like ved rampen står det derimot en gapahuk som flere ganger har blir ramponert av festdeltagere. Det er ikke like forståelig. I begge tilfellene må både samfunnet og de omkring si fra. Det gjelder å løfte fram det som skjer, sette lys på det og slik fortelle at vi ikke godtar hærverk og ødeleggelser.

Når høsten kommer, skal vi ha hoder og mobiler proppfulle av gode sommerminner. La nå ikke naiviteten komme i veien for dette. Lås døra, bilen, sykkelen og det som måtte være. Putt mobilen og lommeboka på et lurt sted om du er på steder der det er mye folk. Ta en prat med de håpefulle og si fra hva som er greit og hva som er leit.

Det er ikke å være paranoid eller uten kjærlighet for landlige omgivelser. Det er å være føre vár.