Denne uka besluttet styremedlemmen i Kvænangen Kystparti å legge ned sine verv, og melde seg ut av partiet. Om kort tid er Jan Helge Jensen og hans partiløse feller, innmeldte i Senterpartiet.

Bakgrunnen er at de som Kystparti-politikere ikke får gjennomslag. De får ikke satt et politisk avtrykk, sier den tidliger stortingskandidaten og fylkeslagslederen, og legger til at de trenger et større nettverk. Det mener finner de i Senterpartiet. Der finner de også en politikk som på mange vis ligner tilforlatelig på det de kommer fra. For selv om Kystpartiet står langt til høyre hva angår verdikonservative spørsmål innen kirke, innvandring og homofili, er de svært like med Sp hva angår EU, EØS, fiskeri, landbruk og kommunereform.

Kystpartiets ordfører eneste ordfører på landsbasis, Ørjan Albrigtsen i Skjervøy, sier de står overfor et veivalg også i nabokommunen. Han utelukker ikke en Kp-exit også der når partiet har årsmøte i februar. At Albrigtsen helst vil tilbake til KrF skinner klart gjennom for de som leser tegnene.

Ørjan Albrigtsen var blant KrF-erne i Skjervøy som sammen med sin daværende ledestjerne og ordfører, Roy Waage, meldte seg ut av KrF i protest mot en regjering ledet av KrFs Kjell Magne Bondevik som stadig var på kollisjonskurs med lokale ønsker. Til sist hadde Waage truet partiledelsen så lenge at han ikke hadde annet valg enn å gå.

Samme de søkte lykken i det lille partiet til Steinar Bastensen. Målet var å bygge dette partiet stort og sterkt. Og en kort stund så det ut som de hadde en bevegelse på gang, men etter tre tapte valg forsvant de store, regionale profilene. De siste årene har partiet blitt stadig mer marginalisert, og nå er det lite igjen.

Det er i lys av dette at bruddet i Kvænangen er som forventet. Og det er i det samme lyset vi anbefaler partiets ordfører i Skjervøy om å gjøre det samme. Rett nok har Knut Arild Hareidet og KrF ikke den samme makta som Kjell Magne Bondevik besatt i sin tid, men krafta er sterkere enn det Kystpartiet har, og etter alle solemerker noensinne vil få.

Det er en tid for alt, og nå er tida inne til å ta farvel og heller bygge realpolitikk framfor noe som stadig mer ligner en maktløs bygdeliste.