La oss aller først få ettertrykkelig slått fast at barnefattigdom er flaut - for politikere og for velferdsstaten. Den må på ingen måte gjøres til en enda større belastning for de det gjelder - barna.

Det er lett at det er det som skjer, nå som katta på sett og vis er ute av sekken. At de som sitter tilbake med den største belastningen etter at fattigdomstallene er klare er de som er rammet fra før - de fattige barna. Derfor er det viktig at foreldre og foresatte nå tar en prat med sine barn, og forklarer dem at det ikke er klassekameratenes skyld at de ikke kan ha flunkende ny mobil, siste skrik av mote og ikke kan delta på alle aktiviteter.

Barnefattigdom rammer så alt for hardt, så alt for mange. Den rammer de barna som utgjør statistikken, men den rammer også deres foreldre, og den øvrige familien. Og den er dessverre også ofte arvelig. Familier som lever under fattigdomsgrensa, kommer ofte fra framilier i samme situasjon. Og tidvis ser vi at den avler nye familier som sliter.

Derfor må barnefattigdom bekjempes med alle midler - nær sagt bokstavelig talt. Man må vurdere alle tiltak, som økt barnetrygd og andre velferdsordninger. Så er det viktig å legge til rette for at organiserte aktiviteter kan koste minst mulig - og aller helst ingenting. I dag kan flere kommuner i Nord-Troms skilte med svært lave kontingenter innenfor idrett og andre aktivteter, og man slipper høye kostander på leie av anlegg. Slik må det være også videre.

Flere idrettsklubber har startet med kvelder der pent brukt utstyr selges rimelig. Dette er svært viktige tiltak som kan være med på å bidra til å viske bort skiller mellom å delta eller å bli hjemme.

Barnefattigdom er et begrep med mange fasetter. Det peker på fattige barn, selv om det reelt sett oftest er deres foresatte som er de virkelig fattige. Det er viktig å ikke glemme disse, og de demonene disse menneskene sliter med av dårlig samvittighet og følelsen av utilstrekkelighet. Det er deres fattigdom vi må bekjempe.