Fraværsgrensen som ble innført på videregående skole har vist seg å fungere veldig bra, spesielt hvis poenget er at oppmøte på skolen er selve målsettingen.

Troms har hatt et stort frafall på normert tid, der årsaken helt sikkert er sammensatt. Antall drop-outs har likevel lenge ligget langt under landsgjennomsnittet. Nå viser tallene en signifikant forbedring og det er med en viss godvilje mulig å se forspranget til de beste i klassen, bokstavelig talt.

Vi er blant dem som både håper og tror at tilstedeværelse faktisk kan friste til gjentakelse for unge mennesker, i hvert fall hvis skolen gjør en god jobb i forhold til trivsel og læring.

Sånn er det dessverre altfor ofte i politikken. Ytringen man forfekter på Facebook eller i det offentlige rom, gjør at man binder seg til stolpen, uten at man har evne eller mot til å innrømme at politiske motstandere kan ha et poeng.

Selvfølgelig finnes det kontrollspørsmål som må stilles. Rammer dette svake elever spesielt hardt? Betyr oppmøtet nødvendigvis at man er motivert og tar til seg lærdom? Er det riktig at fastlegene skal få problemet i fanget?

Så skal vi bøye oss i støvet hvis det viser seg at de langsiktige konsekvensene drar i en helt annen retning.