Det er forunderlig. Norge har innført bestemmelser om ikkekomprimerbar sand på offentlige lekeplasser, har påbud om sykkelhjelm og redningsvester, har senka promillegrensa til 0,2 og gjennomfører EUs sikkerhetsregler i ulike former mer strengt en faste EU-land. Likevel tillater vi at turistene står som ugress på rasteplasser og parkeringsplasser, totalt uten å løfte en finger for deres sikkerhet.

Er det så farlig? I 99,9 prosent av tilfellene er det ikke det. Men av og til smeller det. Av og til begynner også bobiler og campingvogner å brenne. Og da er ofte gode råd alt for sent å komme med. Slike branner involverer gass og drivstoff, samt mennesker pakket inn i små avlukker.

På campingplasser er det krav til avstand mellom ekvipasjene. I tillegg skal campingplassdriverne har slukkeutstyr og rutiner på plass. På campingrasteparkeringsplassen på Kågen, ved Hatteng eller Melen er det ingen som passer på turistene. Der står soverommene tett i tett, og spredningsfaren er som ild i tørt gress.

Slik tar Norge vare på våre turister. Og vi tillater det under dekke av at dersom vi strammer inn reglene for fricamping, så hemmer vi allemannsretten. For vi kan selvsagt ikke nekte Fritz og Helga å fricampe, for så å si ja til Kari og Ola. Og muligens er det OK at vi har noe friere regler enn nabolandene. Kanskje er det en fordel

Problemet er bare at campingplassene taper kunder. For hvorfor i alle dager skal du betale, når du kan stå helt gratis. På asfalt, stedvis med toalett og svært gode, helt gratis fiskemuligheter. Med grillstuer, gapahuker og bålplasser. Ofte på steder der naturen er på sitt aller vakreste, fordi det er steder turistene jo likevel stanser for å ta sine bilder.

Og det er det vi jo vil. Vi ønsker at de skal stanse. Vi gleder oss over at det kommer stadig flere, men vi må sikre oss at de er trygge og sikre mens de er her, og at de synes det er så kjekt her at de gjerne bruker masse penger. Slik vil vi ha det. I den rekkefølgen.