Denne valgkampen har også vært atter en oppvisning i hvordan skittpakker brukes som virkemiddel. En gammel, avklart sak om ei brygge og angivelig svart arbeidskraft, ble hentet fram og spredte seg som ild i tørt gress. Så må Gahr Støre naturligvis tåle at mediene går ham i sømmene og helt etter boka presentere hvor han plasserer sine fondsmidler. At en tidligere Nordlys-redaktør forsøker å kneble pressen med advokater, understreker dessverre samtidig at vi nærmer oss amerikanske tilstander.
– Det har vært mye skitkasting!
I år har det blitt satt negativ rekord i antallet partilederdebatter. Kun tre, samt denne bemerkelsesverdige maratonsendingen til NRK der Erna Solberg og Jonas Gahr Støre stiller som jobbsøkere, og må gjennom en del for så vidt OK sekvenser med politiske diskusjoner, men også noe rare utleveringer med ektefeller og CV-er. Fornøyelig, men Stortingsvalget er altså ikke sirkus. Det er valg til vår nasjonalforsamling, og det skal i bunn og grunn ikke handle om hvem du vil ha til Statsminister, men hvilket parti du ønsker skal ha mest innflytelse på din hverdag.
Ser fram mot neste valg
I så måte har vi i media i større grad enn tidligere sviktet fordi vi har kastet oss på den polariserte - og lettvinte - løsningen med å stille kandidatene fremst, framfor å gå enda mer i dybden av hva partiene bak dem står for. Hva kandidaten Solberg mener er i ytterste konsekvens av mindre betydning ettersom det er hennes partis politikk hun skal føre på Stortinget, ikke sin private.
Akkurat nå er valget avgjort, og det er naturligvis lov å håpe at valgdeltakelsen ble rekordhøy. Dessverre er det all grunn til å frykte det motsatte. Følelsen av maktesløshet er større enn noengang blant folk, som kun ser personer og ikke politikk. At partiene heller ikke har maktet å sortere blokkene før valget, gjør det enda mer kaotisk og utilgjengelig for mange.
– Valgkampen har nesten blitt mer show
Det er selvsagt lov å håpe at vi ser en annen tendens om fire år, men sjansen for det er dessverre nokså liten. Etter alt å dømme vil vi kun se en enda større dreining mot personifiserte valg og enda mer fokus på statsministerkandidatene, framfor partipolitikken bak dem.