Det er blir vanskelig å finne tilstrekkelig med superlativer for å makte å beskrive den bragden Kristin Vollstad sto for denne helga. I Nord-Troms er det ingen som kan skilte med en tilsvarende prestasjon. Det nærmeste er nok Vollstads eget sølv fra VM i 2015. Så la oss først forsøke å sette det i et perpektiv.

Kickboksing på verdensbasis er enormt, med 1,2 millioner aktive utøvere. På et internasjonalt plan altså en stor idrett. I vinterlandet Norge er den derimot for marginal å regne. Mens fotballen kan skilte med nær 1.900 klubber og 375.000 medlemmer, bestyrer Norges Kickbokserforbund ett 50-talls klubber med vel 5.000 medlemmer.

Idretten ble etablert i 1972, som en blanding av nettopp boksing og spark fra ulike kampsporter. Det finnes flere arter, men Vollstads gren er fullkontakt, altså en idrett på linje med ordinær boksing, bare at her er det altså også tillatt med spark. En slik idrett krever ikke spesielle lokaler, ut over plass nok til å sparre, trene teknikker og eventuelt bygge styrke.

Det er derfor det er mulig for Nordreisa å skilte med utøvere som Kristin Vollstad, hennes egen far Eskild Vollstad og den tidligere sølvvinneren fra Sportaccord Combat Games i 2010, Karl Martin Richardsen. Det man trenger er, i følge sistnevnte, en utøver med særskilte egenskaper, styrke, teknikk, innsatsvilje og en personlighet som gjør at andre vil bidra som team, ikke spesielle lokaler.

Det er disse egenskapene som gjør at Kristin Vollstad lørdag kunne løfte hendene og ta inn over seg at ingen i hele verden er bedre i hennes klasse, i en idretts som altså er stor på verdensnivå. Nordreisa - og Nord-Troms - kan fint være stolte av å ha en slik utøver, og vi kan stolte erkjenne at vi har fostret en gullvinner. Kristin Vollstads gullmedalje imidlertid er først og fremst hennes egen, dernest hennes trenere og hennes team.

Så kan vi håpe at hun kan inspirere andre - uansett idretter - til å se at det ikke er hvor man kommer fra som er avgjørende for langt man skal nå. Det er innsats, innsats og atter innsats.