Fredag ettermiddag kom det fram at søkerkomiteen til Oslo-OL i 2022 sliper sparekniven og har bedt sine rådgivere om hjelp til å kutte fem til ti milliarder kroner innenfor den brutto statsgarantien de har bedt om, på på om lag 35 milliarder kroner.
Dette er åpenbart et nytt forsøk på å ”pynte brura” overfor den norske befolkningen, som klart sier nei til OL. Mer kuriøst, for ikke si latterlig, var nyheten i VG fredag om at ”sentrale politikere i Nord-Norge” skal ha fått tilbud om at gruppespillet i ishockey for kvinner skulle foregå i Nord-Norge, i et forsøk på å minske OL-motstanden i nord.
Dagen før bragte VG en meningsmåling som forteller at OL-motstanden vokser, ikke bare i nord, men over hele landet. Nær to tredeler av landets befolkning sier nei til OL i Oslo i 2022. Og nå har mostanden også tiltatt blant folk i hovedstaden.
Norges Idrettsforbund, med sitt apparat av gode ambassadører og kontaktnett, klarer altså ikke engang i egen lekegrind å skape entusiasme for OL-prosjektet.
Det betyr at også folk i Oslo frykter at de olympiske leker vil koste mer enn de smaker. Og ellers i landet råder oppfatningen om at et OL vil få konsekvenser for idretten i resten av landet - selv om det er lovet at spillemiddelkøen ikke skal øke. OL-priser har en lei tendens til å sprekke. Det har vi sett de fleste steder.
Mange OL-komiteer rundt om i verden har kastet inn håndkleet, både på grunn av kostnader og manglende oppslutning blant innbyggerne. IOC er pent nødt til å gjennomgå sitt eget konsept og stille seg en del etiske spørsmål knyttet til sitt charter.
Hvor vil man med den storslåtte idrettsfesten? Hvilke verdier ønsker man å ha fokus på? Akkurat nå er tilliten tynnslitt. Det skyldes neppe at man ikke unner seg en idrettsfest, men kanskje flere har en refleksjon rundt verdier, integritet og anstendighet.