Fiskeriminister Elisabeth Aspaker sier nei til en arealavgift - en slags eiendomsskatt i sjøen, som ville gitt kommunene varige og forutsigbare inntekter. I stedet vil ministeren gi kommunene en del av selskapsskatten og en del av vederlaget for nye konsesjoner. Det kan bli et tynt plaster på såret.
Elisabeth Aspakers begrunnelse overfor skuffede kommuner, er at hun er redd for at ei arealavgift vil svekke oppdrettsnæringas muligheter til utvikling og forskning.
En bit av selskapsskatten gir ikke kommunene noe tilbake for å gi fra seg areal, eller for å påføre de som bor i strandsonene de ulempene et oppdrettsanlegg kan føre med seg. Disse inntektene vil uansett være uforutsigbare, akkurat som et vederlag for nye konsesjoner ikke gir varige inntekter, bare ”korte penger”.
Det er en forståelig argumentasjon. Dagens anlegg er i stor grad automatisert, og arbeidsplassene finner du gjerne ved hovedkontorene og i foredlingsindustrien. I ytterste konsekvens kan det bety null skatteinntekter for en kommune som gir fra seg arealer til et oppdrettsanlegg - arealer som kunne vært brukt til annen næringsetablering, og som faktisk kan svekke attraksjonsverdien for eksempelvis turistnæringa. Det blir en tap-tap-situasjon.
Fiskeriministeren kan møte motbør i Stortinget, der et flertall tidligere har vært positive til arealavgift. Aspaker varslet tidligere en utredning om arealavgift på bakgrunn av dette, men hennes to strek under svaret er nei.
At Høyre/Frp-regjeringa er skeptisk til å innføre nye skatter og avgifter, overrasker ingen. Men å ta betalt for bruk av fellesskapets ressurser, i dette tilfellet verdifulle strandsoner, er slett ikke urimelig.
Det som kan skje dersom fiskeriministeren får det som hun vil, er at det vekkes en lokal motstand i oppdretts-kommunene, som igjen kan føre til svekkede muligheter for vekst og utvikling for næringa. Det ønsker ingen som vil næringa vel, heller ikke fiskeriministeren.