Det er fullt forståelig at han synes det er helt sykt.

Den smittsomme leversykdommen var tidligere vanskelig å behandle effektivt. Men i fjor kom det ny medisin på markedet, en medisin som raskt viste seg å være langt mer virkningsfull og med færre bivirkninger. Dermed kunne UNN-legene starte med å skrive ut medisiner på blå resept. Etter sigende med gode resultater.

I vinter ble det imidlertid stopp. Nasjonale helsemyndigheter har bestemt at kun de som er kommet så langt i sykdomsforløpet at de faktisk har utviklet leverskade, skal få den legende medisinen. De som  derimot ikke har utviklet tilstrekkelig skade – vel, de skal heller ikke bli kurert for smitte. Ikke før leveren deres er blitt skikkelig skadet skal de få hjelp.

På sykehuset står legene uten mulighet til å kunne gi en stor gruppe pasienter effektiv behandling. I stedet må de sende flere hundre i samme situasjon som Stig Roar Locado ut UNN-døra med sin smittefarlige sykdom. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken psykisk belastning det er å skulle leve med virussykdommen uten å få tilgjengelig hjelp. Det er godt dokumentert at hepatitt C gir redusert livskvalitet, og at mange opplever sykdommen som svært stigmatiserende – tett knyttet til tungt rusmisbruk som den er.

Ifølge Helsedirektoratet er målet med hepatitt C-behandlingen i Norge å hindre utviklingen av skrumplever. Og riktignok har ikke leveren til alle de smittede tatt skikkelig skade ennå. Riktignok er behandlingen kostbar, nærmere bestemt på mellom 500.000 og èn million kroner. Men er det ikke et helsepolitisk mål å forebygge og hindre smitte? Er det ikke et poeng å kurere før kronisk sykdom utvikler seg med større komplikasjoner? Er det ikke folkehelse å hjelpe folk ut av en stigmatiserende helsesituasjon? Og hadde man akseptert samme praksis i forhold til andre, potensielt dødelige sykdommer?

UNN-leger anser dagens behandling av hepatitt C-smittede som både uverdig og uetisk. Det er et syn vi støtter.