Norsk landbruk står for 9 prosent av klimagassutslippene i Norge. 90 prosent av dette er knyttet til husdyrproduksjonen. Utslipp fra drøvtyggere som ku og sau står for brorparten av dem, likevel er ikke kua og sauen Norges klimaverstinger.

Ser man isolert på drøvtyggernes utslipp av metangasser, kan det virke som et enkelt og liketil klimatiltak å redusere produksjonen av rødt kjøtt. Men som alt annet innen klimafeltet, er bildet mer komplisert enn som så. Jordbruket er ikke en hvilken som helst utslippsfaktor, jordbruk handler først og fremst om produksjon av mat. Og mat trenger vi.

Bakteppet er som følger: I 2050 er vi 9 milliarder mennesker på jorda. I Norge vil vi være 6.5 millioner. FNs matorganisasjon har beregnet at vi må øke den globale matproduksjonen med 70 prosent i det samme tidsrommet. FN ber alle medlemslandene om å ta i bruk alle tilgjengelige naturressurser til lokal matproduksjon ut fra de naturgitte forholdene i det enkelte land.

Det er her kua og sauen kommer inn i bildet. Selv om de slipper ut mer klimagasser enn sine en magede «kolleger» - gris og kylling, tilsier de norske naturgitte forholdene at vi kan fortsette å produsere rødt kjøtt med god klimasamvittighet.

Slutter vi å produsere rødt kjøtt på grunn av klimahensyn, betyr det samtidig at vi gir avkall på ressurser som ikke har noen verdi utover å produsere mat via en ku eller sau mage. Det står i direkte motstrid til FN-målet om å benytte alle tilgjengelige ressurser til matproduksjon.

Kjøttkritikerne peker gjerne på at produksjon av rødt kjøtt er lite klimavennlig. Men hvis vi skal øke matproduksjonen i Norge i takt med befolkningsutviklingen og i tråd med de politiske målsettingene for landbruket, er vi nødt til å benytte grasarealene i distriktene.

Om vi tenker både klima og matsikkerhet, ville det mest optimale være å dyrke korn der det er mulig på Østlandet og i Trøndelag. Produsere melk og lammekjøtt der vi har grasarelaer og drive med amme kyr i mer marginale strøk. Ikke så ulikt den kanaliseringstankegangen landbrukspolitikken er bygd opp rundt etter 2. verdenskrig og har vært vellykket på flere områder selv om nedleggelsen av bruk har vært dramatisk i det samme tidsrommet.

Dette er en politikk med den blå blå regjeringa og Sylvi Listhaug ved roret i landbruks- og matdepartementet har satt under sterkt press. Listhaug vil ha større og færre bruk, gjerne med en stor avskalling i mer perifere områder av landet.

Hun foreslår nye og radikale regelendringer som bare peker i ei retning. VEKK MED SMÅSKALA LANDBRUKET I DISTRIKTENE. I så fall vil kua og sauen raskt beite seg inn på de sentrale kornarealene på Østlandet.

Det er ikke kua som sliter med bærekraften. Det står verre til med regjeringens mangel på bærekraftig landbrukspolitikk.

Men vi får si som Isak Sellanrå i Markens Grøde: Vi høster som vi sår – og i denne stortingsperioden sådde vi stort sett sådd på steingrunn og næringsfattig myrjord.