I Norge har ølbrygging lange tradisjoner. En gang hadde alle norske gårder sin egen øloppskrift, og Gulatingsloven hadde bestemmelser med strenge straffer for den som unnlot å brygge øl: «Ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Om noen ikke brygger til den tid, skal han bøte 3 øre til biskopen.» Men på 1800-tallet dukket industribryggeriene opp, og den tyskinspirerte pilsen ble det norske folkeølet. På 2000-tallet kom imidlertid den nye ølbølgen, og i dag har vi et hundretalls mikrobryggerier som kombinerer gammel norsk bryggetradisjon med internasjonale impulser og egen kreativitet.

Utfordringen for disse mikrobryggeriene er at de sliter med et regelverk som ikke lar dem selge de varene de produserer, verken i butikk eller i eget bryggeri. I 1993 ble nemlig grensen for alkoholinnhold i øl som kunne selges i dagligvareforretningene senket fra 7% til 4,7 %. Sterkøl, som de klassiske juleølene, ble med dette vedtaket henvist til Vinmonopolet. Den gang så bryggerinæringen svært annerledes enn den gjør i dag. Da fantes det 15 bryggerier i Norge, som alle brygget de samme øltypene med omtrent samme alkoholstyrke.

I dag finnes det over 160 norske bryggerier, som brygger et stort antall øltyper og -stiler. Disse øltypene passer ofte ikke inn i et regelverk laget med utgangspunkt i den klassiske pilsneren, fordi de lager øltyper som ofte ligger mellom 5,5 og 7 prosent alkohol.  Dagens ordning er altså laget med utgangspunkt i de øltypene som produseres av de store industribryggeriene, og favoriserer dermed disse. Et mer moderne regelverk for omsetning av øl i dagligvareforretninger vil være positivt for den voksende bryggerinæringen, og for den videre utviklingen av norsk ølkultur. Venstre ønsker derfor å øke grensen for alkoholinnhold som kan selges i dagligvareforretningene til 7%.

Forbruksmønsteret for øl har gjennomgått en betydelig endring de senere årene. Øl er i større grad blitt et kulturprodukt, og folk etterspør i større grad utradisjonelle og nye øltyper. Kunnskapsnivået er hevet, og det arrangeres i dag en rekke kurs for både ølsmaking og hjemmebrygging. Samtidig er det tydelig at folk etterspør svakere alkoholtyper i større grad enn tidligere. Dersom man åpner for salg av sterkøl i dagligvareforretninger, vil det bli mulig for forbrukere å oppsøke et bredere utvalg øl uten å måtte ta turen mellom brennevinshyllene man finner i Vinmonopolets butikker. Det er også flere steder i landet det er lang avstand til nærmeste Vinmonopol, og en økt alkoholgrense vil gi et bedre utvalg av drikkevarer med lav alkoholstyrke i slike områder, i tillegg til en generelt større valgfrihet for forbrukere.

Å vri forbruket fra alkoholsterke produkter som brennevin til alkoholsvakere produkter som øl vil være i tråd med både Norges alkoholpolitiske målsetninger og være gunstig for folkehelsen - i tillegg til at det vil gi mange småskala produsenter større mulighet til å lykkes.