Den nylig utgitte boka De frafalne (red. av Fafo-forskerne Reegård og Rogstad) understøtter mitt hovedpoeng om det såkalte «frafallet» fra videregående opplæring: De som ikke klarer å fullføre og bestå i løpet av fem sammenhengende år etter oppstarten, er ikke nødvendigvis fortapt. Noen har liketil aktivt valgt vekk skolelivet. 40% av de frafalne går direkte i jobb, sier forskerne. Fra før vet vi at 7-9 % av kullet betegnes "frafalne" om de har fullført men strøket i ett eller flere fag, noe mange senere retter opp.

Når det måles etter 10 år istedenfor 5, øker andelen fullført og bestått med opptil 8 prosentpoeng i fylkene (Utdanningsspeilet fra Utdanningsdirektoratet 2015). Det er altså grunn til å nyansere betydelig både når det gjelder volumet av frafalne og selve begrepet frafall, uten å miste av syne hver enkel ungdom som faktisk sliter og trenger hjelp. Skyldfølelse for røde tall i samfunnsregnskapet er det siste de trenger.

Kept-outs

De videregående skolene her nord, ja skolene alene, er dømt nord og ned etter rapporten Skolekvalitet i videregående opplæring fra Senter for økonomisk forskning (SØF), bestilt av kunnskapsministeren. Men opplæring er altså mer enn bare skole på yrkesfag, som er en retning halve ungdomskullet i landsdelen velger.

Hele 30 % av yrkesfagelevene i Troms går ikke videre når de har avsluttet den toårige skoledelen. I Troms står innpå 200 kvalifiserte søkere uten læreplass selv om de har bestått vg2. De blir holdt ute. Skulle vi kalle dem kept-outs? SØF gir så opprinnelsesskolene minuspoeng og all skyld alene. Har vi sett noen heftige rangeringer av kommuner og bransjer i forhold til kvalitet og villighet til inntak av lærlinger?

Skremmebilde

Boka De frafalne oppfordrer til å snakke med de frafalne, ikke bare om frafallet. Jeg kunne tenke meg at man også snakket mer med skolene, og ikke bare om skolene. Da ville man kanskje få et mer nyansert bilde, og skolene kunne få gode råd. Kvaliteten og skoleattraksjonen i nord blir ikke bedre om man sluker en forenklet forståelse av frafall og bidrar til å skape et unødvendig skremmebilde.

Hadde virkelig en tredjedel av ungdomskullene i Troms vært helt fortapt, så hadde neppe sysselsettingen vært best i landet. La oss ikke skyte oss sjøl i foten i knestående på tur opp.

Det sorte hullet

Helt opp kommer nok ingen målinger. Bare reflektér litt over systemet og utgangspunktet for målingene. For det første snakker ingen om frafall fra grunnskolen. Før alle fikk rett til videregående opplæring snakket ingen om frafall. De nå omtalte "frafalne" er i statistikken de som ikke har fullført og bestått innenfor Ungdomsretten, en periode definert til maks 5 år ( 6 for yrkesfag). Baksida er at ved rettighetens utløp forbys selv de mest skolelystne å fullføre fram til de blir 25. Det skaper flere kept-outs.

Har samfunnet råd til et slikt sort hull mellom 21 og 25, en slags karantene for villfarne? De mange valgmulighetene, koblet med forventninger fra familie og venner, kan bidra til forvirring i valg av karriere. Er det katastrofalt å ta et pauseår eller omvalg i letingen etter en yrkesretning som blir avgjørende for framtida? Når systemet er mer hemmende enn fremmende, så fjern det sorte hullet og la skoleverket få midler også for denne gruppen for å hjelpe dem i mål hvis  alternativet er uønsket lediggang og NAV.

Unngå frafallet

Strukturelle utfordringer krever strukturelle endringer, på alle nivåer. Troms fylkeskommune har vedtatt Fylkestingsmeldingen Samspill for økt gjennomføring (2015). En hovedstrategi der er nettopp å prøve å unngå det store frafallet mellom skoleperioden og læretida ved å la bedrift og skole sammen følge elevene til mål direkte etter vg1.

I Troms jobber vi med et gjennomgående kvalitetsutviklingsarbeid ifra fylkestingets strategiplan til den enkelte skole og samvirker med opplæringskontorene. Vi ga i 2013-2014 hele 335 lærere felles etterutdanning i eget opplegg. Vi iverksetter nå systematisk undervisningsrespons på alle skolene, åpner over 40 fagnettverk mellom skolene, og vi ansetter både elev- og lærlingombud og mobbeombud. I april er SØF-rapporten tema på rektorsamlingen, i mai i Nordnorsk råd.

På rett vei

Vi er beviselig på rett vei. Troms har det siste tiåret bratt nærmet seg landssnittet for gjennomføring. 65% av sist registrerte kull (2009-2014) hadde fullført og bestått. Landssnittet var 70%. Altså har landet en utfordring som i Troms er fem prosentpoeng større. Vi har fortsatt som mål å få flere gjennom opplæringen innenfor fem år, men hvorfor stoppe tellingen der? Hvorfor stoppe utdanningen der? Kommer vi da noen gang i mål i forhold til målsetningene?

Landssnittet har vært relativt konstant rundt 70%.  Regjeringen har satt 90% som landssnittmål! Det kommer vi aldri til å nå med dagens innretning og med kunnskapen om at noen ungdommer aktivt velger bort skolelivet midlertidig eller for godt.

Målinger må vi ha for å sjekke egen utvikling og for å kunne sammenligne oss med andre, men vi må behandle resultatet i forholdet til hva som faktisk måles. Ellers er jeg styggredd at nasjonen definerer seg inn i en konstant tapstraume basert på urealistiske målsetninger, misvisende begreper og et begrensende rettighetssystem.