Ordfører Dan-Håvard Johnsen leverer mange gode argument for at Lyngen også i framtida bør bestå som egen kommune. At man i praksis skal legge ned Lyngen kommune for å bidra til å styrke Tromsø som arktisk hovedstad, må sies å være en dårlig tanke – sett fra Lyngen si side. Men for et stor-Tromsø kommunestyre (kanskje uten en eneste representant fra Lyngen)  vil det være kjærkomment å overta de pengene som i dag styres fra Lyngen.

Sterkt signal

Intensjonsavtalen som Storfjord, Karlsøy og Lyngen har vært med på, handler om at småkommunene  kaster korta. Å gå inn for sammenslåing er et sterkt signal om at det ikke er liv laga utenfor byen.

Når en velger å fjerne egen ordfører og rådmann – og kanskje samtlige folkevalgte fra sitt område, er det ensbetydende med å gi opp arbeidet med samfunnsutvikling i Lyngen.  Ullsfjord er et godt eksempel på hva det vil si å bli utkant i en bykommune. Her har folketallet gått ned fra over 2000 til under 1000 etter sammenslåingen med Tromsø.

Styrer arealpolitikken

Storfjord er et interessant eksempel. Det er den eneste kommunen i nordfylket som har holdt oppe folketallet. En grunn til dette var at Storfjord kommune i sin tid utnyttet sin reguleringsmyndighet, og krevde kompensasjon  for naturinngrep, før reguleringsplanen for Skibotn-utbygginga ble vedtatt i kommunestyret. Resultatet den gang var bl.a. etablering av 30 (kvinne)arbeidsplasser på vaskeriet.

Det er kommunene som styrer arealpolitikken. Å ha reguleringsmyndighet er et kraftfullt virkemiddel for å styre samfunnsutviklinga. Hvilken interesse skulle folk i Lyngen ha av å overlate denne myndigheten til et kommunestyre i Tromsø, der representantene hadde null peiling på eller interesse for hva som skjer i Lenangen, Furuflaten eller på Lyngseidet?

Dø av seg selv

«Men så blir vi overstyrt av fylkesmann og departement uansett hva vi gjør» - Trusselen er reell under den nåværende regjeringa, som åpenbart vil ta oss tilbake til embetsmannsstyret. Kommunereformen er nettopp dette: Et angrep på det lokale folkestyret, satt i scene av byråkrater og elitepersoner som lenge har følt seg «plaget» av «maset» fra en distriktsbefolkning som de håper snart skal dø ut av seg selv.

Kan de få fjernet brysomme ordførere og rådmenn, som stadig pressser staten til store samferdselsinvesteringer i regionene, blir det lettere å få konsentrert innsatsen om sentrumsutvikling i storbyene. Men dette kan heldigvis stoppes, nettopp gjennom det lokale folkestyret – og gjennom folkeavstemninger i kommune etter kommune.