Akvaplan niva har under påskudd av å drive forskning søkt om dispensasjon fra interkommunal kystsoneplan for etablering av havbrukslokalitet i Ullsfjord.

Legg merke til at ordet “oppdrett” er byttet ut med det mer harmløse “havbrukslokalitet”. Dette antyder at også oppdrettsnæringen er oppmerksom på en dreining i befolkning, som de til syvende og sist er avhengig av. Etter den siste tids avsløringer er tilliten til industrien tynnslitt, og de må jobbe hardere og klokere for at kunden skal fortsette å tro på dem.

I søknaden går det fram at det er snakk om tradisjonell drift med åpne merder. Jeg vil ikke nå gå inn på alle de problemstillinger en slik drift presenterer for oss i dag, og i morgen.

For å skrive dette innlegget, og mene noe om framtiden og vår eneste planet, får jeg ingenting. Engasjementet er ulønnet, og ofte utakknemlig. Nå skal det kjempes mot en industri som ikke mangler midler, eller mennesker med fancy titler, som skjønnmaler en destruktiv industri. Det er med andre ord en asymmetrisk kamp vi kjemper for miljøet, så før det kommer et svar fra industriens markedsavdeling, full av egenprodusert fakta, vil jeg si at dette også handler om følelser. Og man kan ikke argumentere mot følelsen av at dette lukter dårlig fisk.

“Det er vanskelig å få en mann til å forstå noe når hans lønn er avhengig av at han ikke forstår det!”, sa Upton Sinclair. På engelsk, men likevel.

Søknaden fra Akva niva vil ha oss til å tro at deres intensjoner er å forske på konsekvensene av oppstart av oppdrett i en urørt fjord.  Noble hensikter med andre ord? Samtidig legger ikke Akva niva skjul på at kommersielle hensikter ligger i bunn. Noen skal tjene penger. Men til hvilken pris? Og hvem skal betale?

Forskningsresultatene Akva niva lover oss er i mitt skjønn underordnet, og uinteressante. Litt fordi det gang på gang viser seg at forskning finansiert av industrien selv er korrupt og gir et feilaktig bilde av virkeligheten, og konsekvensene for framtiden.  Mest fordi dette prosjektet handler om å forske på en industri fra forrige årtusen, som med tiden har vist seg å være katastrofal for alle bortsett fra de få som eier den. Mye tyder derfor på at resultatene blir nedslående, at vi må benytte oss av føre-var-prinsippet, og la fjorden være. Bare fordi Akva niva i søknaden bruker ord som “miljømessig bærekraft”, betyr ikke det at de har hengt med i timen og satser på at våre barn også i framtiden skal kunne fiske og fange reker i Ullsfjord. Skal de drive forskning vil jeg heller oppfordre de til å bli med på Den Grønne Bølge, og utvikle framtidens bærekraftige matproduksjon. Eventuelt studere en av våre siste urørte fjorder, nettopp som urørt.

Vi kan ikke tillate at et kommersielt foretak påfører våre barn en oppgave å løse et problem vi ikke kjenner rekkevidden av.

I kontakt med folk rundt fjorden har jeg dannet meg et bilde av besinnet harme, og resignasjon. FB- gruppen “Vi som ikke vil ha lakseoppdrett i Ullsfjord” har i skrivende stund over 900 medlemmer. Tonen antyder at mange føler seg maktesløse mot et maskineri som med promp og prakt overkjører sunn fornuft med flotte PR-kampanjer. Føre var-prinsippet ser ut til å være kastet på sjøen, til fordel for kortsiktig profitt. Vi må legge lit til at våre politikere ser dette og stemmer for våre barns rett til et liv langs fjorden. I dag er det kun Miljøpartiet de Grønne som klart og tydelig står imot etablering av oppdrett i Ullsfjorden.

Det vi trenger nå er en mobilisering: Vi maner nå folk til å ta kontakt med sine folkevalgte, og gi klar og tydelig beskjed om at vi ikke ønsker åpne merder i Ullsfjorden. Den 14. desember skal søknaden opp i kommunestyret i Lyngen, så det begynner å haste. Avgjørelsen våre folkevalgte skal ta denne dagen vil unektelig få konsekvenser for framtiden. Samtidig kan alle vurdere om den billige frossne fisken i disken på butikken er verdt å gamble med. En nedgang i salg av oppdrettsfisk vil være et tydelig signal til næringen om hva folket vil ha.

Jeg vil påstå at å starte med åpne merder i Ullsfjorden er å gå baklengs inn i framtiden, og våre barn vil hoderystende spørre “Hvem tillot noe slikt? Visste de ikke bedre?”