Noe av det flotte med vårt demokrati er at vi kan drive valgkamp i full frihet og uten noen som helst risiko.

Valgkamp er engasjement, diskusjon og deltakelse - og det skjerper vår bevissthet om hvilke politiske veivalg vi ønsker skal gjelde for landet vårt. Men nå må vi bare belage oss på at denne valgkampen kan komme til å ha noen høyst tvilsomme innslag. Høyresida er allerede i gang med den lite flatterende øvelsen å gå til personangrep i ulike varianter, og sparer seg ikke for noe når det gjelder å baksnakke nåværende ledelse i Arbeiderpartiet.

Akkurat nå foregår det gjennom uhemmet skryt av tidligere framtredende Arbeiderparti-folk som Jens Stoltenberg, Sigbjørn Johnsen og Gunhild Øyangen. Utmerkede folk, som har mer til felles enn at de har vært statsråder/statsminister for Arbeiderpartiet: de ble alle kritisert og hudflettet av høyresida da de var i regjering. At skryt på etterskudd er en av de mest benyttede hersketeknikkene vi kjenner til, ble tydelig kommunisert av salig Trygve Bratteli, som i sin tid ble spurt da han skulle gå av hvordan han trodde hans ettermæle kom til å bli: Svært godt, svarte den sindige mannen, og la til: så lenge det kan skade min etterfølger…!

Trygve Bratteli var skarpsindig og klok. Han traff spikeren på hodet med sin kommentar. Men vær oppmerksom, folkens, for høyresida har mer på lager. Her om dagen la Arbeiderpartiet fram vårt alternativ til Nasjonal transportplan (NTP). For de uinnvidde er altså NTP en plan for transportsektoren i Norge som beskriver ambisjoner og prioriteringer for en 10 års-periode. Planen revideres hvert fjerde år og går som melding til Stortinget i forkant av hvert stortingsvalg. Finansieringen av tiltakene i planen må følges opp gjennom de årlige budsjettene og er altså ikke forhåndsbevilget – hverken av posisjon eller opposisjon. Men da Arbeiderpartiet i vår alternative NTP fant rom for noen flere prosjekter enn det regjeringen har tatt med, gikk Høyre og FrP i krisemodus.

Dommedagsprofetiene har haglet de siste dagene og jamringen fra høyresida vil ingen ende ta. Et knep man forsøker seg på er å påstå at Arbeiderpartiet plutselig er blitt uansvarlig eller har regnet feil. Tull og tøys, selvfølgelig. Arbeiderpartiet har full inndekning for alle våre politiske prioriteringer, men vi bruker pengene annerledes enn regjeringen. Som kjent har høyresida for eksempel ikke villet si noe om hvor mye skattelette de vil tilby de mest velsituerte menneskene i landet de neste årene, så vi vet vel egentlig ikke hva de har å rutte med.

Snart er det valg. I dagene og ukene som kommer skal vi ha tøffe diskusjoner om politiske løsninger og prioriteringer. Vi skal både snakke om egne veivalg og samtidig være tydelig i vår kritikk av politiske motstandere. Begge deler er like viktig. Men personsjikane og nedsettende karakteristikker kan vi spare både oss selv og velgerne for.