«Sørg for å få vedtak før jul. Da kan dere komme i gang i 2016. De som har lyst til at staten skal bestemme – bare vent.»
Slik lød det da Høyre og Arve Kambe truet lokale folkevalgte med tvang under et møte om kommunereformen forrige uke.
For Arbeiderpartiet er derimot frivillighet hovedregelen, vedtatt på landsmøtet i 2013.
I lederartikkelen som Framtid i Nord trykte på tirsdag hevdes det at kommunereformen ikke legger opp til tvang. Men slik som den er skissert av regjeringen så langt, gjør den nettopp det. Regjeringen har signalisert at de vil presentere et samlet kart for Stortinget våren 2017. Dersom regjeringen faktisk ønsket frivillighet, ville det ikke være nødvendig å vedta et norgeskart på denne måten i Oslo. Frivillige sammenslåinger trenger ikke vedtas av Stortinget.
Når Arbeiderpartiet gikk til valg på frivillighet, er det naturligvis vår oppgave å si i fra når regjeringen truer med tvang. - Som for øvrig er et paradoks, all den tid de kaller sitt opplegg en demokratireform.
For Arbeiderpartiet er det innholdet og resultatene som teller. Vi tror at resultatet blir best når man setter seg ned lokalt og diskuterer hvordan man best skal organisere seg for å få det beste skoletilbudet og den eldreomsorgen vi selv ønsker når vi blir gamle.
I lokalaviser landet rundt ser vi kommuner tar den diskusjonen. Det er bra. Men jeg registrerer også at mange folkevalgte er frustrerte over regjeringens opplegg. Hele premisset for regjeringens kommunereform var nye oppgaver til kommunene. Så langt har det motsatte skjedd. Regjeringen vil ta fra kommunene retten til selv å bestemme over boplikten, foreslår å statliggjøre den kommunale skatteinnkrevingen og starter forsøk med å statliggjøre eldreomsorgen.
Når vi hører at regjeringa snakker om «demokrati», «flere oppgaver» og «frivilighet», mens de i praksis fører en annen politikk, så er det Arbeiderpartiets oppgave som ansvarlig opposisjonsparti å påpeke avstanden mellom ord og handling.