Da vi i Lean Fish AS overtok driften av fiskebruket i Seglvik i 2014 var vi fullstendig klar over at vi rent kommunikasjonsmessig ikke etablerte oss i verdens navle. Vår forretningsidé er ganske enkel: fisk er ferskvare, og da gjelder det å få fisken raskt på land uansett videre anvendelse. På et sted som Seglvik er det naturlig å satse på stor grad av lokal videreforedling av fisken (tørrfisk) i kombinasjon med mindre kvantum ferskfisk av ypperste klasse til tidspunkt når prisbildet er gunstig. MS Kvænangen er med sine 12 palleplasser ypperlig egnet til å betjene vårt behov for utfrakt av fiskevarer og innfrakt av emballasje og driftsmidler.

Vi ble derfor mildt sagt overrasket da det etter en normal anbudsrunde, og uten noe slags forvarsel, ble foreslått å legge ned Kvænangsruta i dagens form og introdusere et tilbud med en mindre båt uten godskapasitet. Infrastruktur er et offentlig anliggende, og en båtrute til et veiløst øysamfunn er like mye en selvfølge som en vei som går til et annet landfast fiskevær. Dette koster selvsagt penger, og det kan virke ved første øyekast som offentlig sløsing med fellesskapets midler. Det er her enkelte politikere og byråkrater har endt opp med en ideologisk kortslutning.

Den sentralisering av bosetting som har skjedd i hele etterkrigsperioden har naturligvis ikke ført til en sentralisering av naturressursene. De befinner seg der de alltid har gjort – ute i distriktene: Fisken i havet, olje og gass, vannkraft, mineraler, dyrkbar mark og drivverdig skog ligger alle utenfor urbane områder. Hvis vi i det hele tatt skal ha verdiskaping i Norge så må det være en infrastruktur som bidrar til at våre naturressurser kan høstes og fraktes dit de kan gjøre nasjonal og økonomisk nytte.

Når enkelte prøver å se på kostnadene ved kommunikasjon ute i distriktene isolert, får de naturlig nok et økonomisk vrengebilde som ikke viser hele verdikjeden. Hvis en slik enkel tankegang skal ligge til grunn for regjeringens eller regionale myndigheters næringspolitikk vil vi styre mot en uthuling av vår nasjonale økonomi som fellesskapet slett ikke er tjent med.

Vi registrerer at mange gode krefter er mobilisert i denne saken, og at det er stor folkelig og politisk motstand mot fylkesrådets foreløpige håndtering av saken. Videre drift av Kvænangsruta har en viktig prinsipiell side som vi tror vil føre til at det blir slått ring om anstendige forhold for passasjerer, syketransport og gods i veiløse regioner også i framtiden.