BAASKI Fra Paaskiviikko 2013.
(Foto: Thomas Wahlgren)

BAASKI Fra Paaskiviikko 2013. Foto: Thomas Wahlgren

Finsk eller kvensk - hvem bestemmer

På begynnelsen av 1980-tallet ble det startet en avis i Norge som hette «Uuskveeni». Dette finske ordet betyr direkte oversatt «Nykvenen». Miljøet rundt denne avisa var hovedsakelig ny-innflyttede finske borgere. De var «kvenfrelste» finske idealister som ønsket å styrke og videreføre den gamle kvenskfinske minoritetskulturen i Nord-Norge.  Man kalte dem «Ny-kvener».  Da Norske Kveners Forbund ble stiftet i 1987, gikk de såkalte ny-kvener ut av Norsk finskforbund og inn i Norske Kveners Forbund. Det er disse ny-kvenene som har skapt og viderefører «Det nye kvenske skriftspråket». Dersom man ønsker å forstå den kvenskfinske kultursituasjonen, må man få med seg at det nye kvenske språket ikke er et språk som tales i landsdelen i dag, men et skrivebords-produkt, laget av språkforskere, studenter og skribenter fra Finland.

De nye kvengruppene

Tidligere var det letter å identifisere kvenene og norskfinnene. Det var norske borgere som var bærere av finsk språk og kultur. Men i dag har vi fått flere nye grupper å forholde oss til. I tillegg til de tradisjonelle kvener og norskfinner, de som snakker språket, har vi nå fått de fornorskede kvener, de som kun snakker norsk, men er etterkommere av kvener, og dominerende i kvenpolitikken. Og så har vi ny-kvenene, som er en liten gruppe nyinnflyttede finner, som har konvertert til den kvenske kulturen. I tillegg har det opprinnelige kvensk/finsk-talende miljøet delt seg i to grupper.  De som fortsatt kaller språket finsk og er finsktalende kvener, og de som kaller språket kvensk og derved blir kvensktalende kvener. Prinsippet  Splitt og hersk! er ikke noe ukjent fenomen i Nord-Norge.

De vi her kaller ny-kvener, er en liten gruppe nyinnflyttede finner, som har tatt mål av seg til å bli redningsmenn og -kvinner for den sterkt truede kvenske kulturen i landsdelen. I den forbindelse har de skapt dette nye kvenske skriftspråket. De har lyttet til 50 år gamle lydbåndopptak, saumfart arkivene etter gamle ord og uttrykk, samlet inn former fra ulike kvenske dialekter, og tråklet det hele sammen til Det nye kvenske skriftspråket. Ny-kvenene finner man i kretsene rundt Universitetet i Tromsø, avisa Ruijan Kaiku og Kvensk Institutt i Børselv, hvor en stor del av de ansatte kommer fra Finland. De har oftest sitt levebrød, sin lønn og sine stipendier, knyttet til arbeidet med å utvikle og fremme det nye kvenske skriftspråket. Det er også ny-kvenene som skriver på dette nye språket, - svært få andre. 

Ny-kvenene har ikke sitt ståsted i den kvenskfinske kulturen i landsdelen, men i den finlandsfinske kulturen.  Situasjonen er ikke ulik den vi fikk i Afrika og Asia i forrige århundre da idealistiske vestlige misjonærene dro ut for å lære lokalbefolkninga levemåte og kultur, hvoretter mange av dem endte opp som bedrevitende formyndere og undertrykkere av lokal kultur.

Norskfinnene

Svært få av de tradisjonelle kvener og norskfinner, de som snakker språket fra tidligere, har vist interesse for det nye skriftspråket. De har i hovedsak fortsatt med sin gamle skrivestil, basert på finsk skrivemåte, som de har videreført fra foreldre og besteforeldre.  (Finske bøker, aviser, sanger, salmer og bibler har vært i bruk i Nord-Norge i rundt 300 år). Det finske språket hos oss er ikke helt det samme som det som brukes i Finland, men det fungerer utmerket både internt og i samtale med finner. Bruk av finsk skrivemåte og språk har tradisjon og historie blant kvenene i Norge. Bøkene i bokhylla er på finsk. Besteforeldrenes bibler og salmebøker likeså. Finsk hører man i radio, TV og på Internett.  Lærere til sine skolebarn kan man få fra Finland. Videregående skoler for ungdommen kan man også finne i Finland. Ved overgang til det nye kvenske skriftspråket må alt dette bygges opp fra grunnen av. Et arbeid som vil ta minimum 30 – 50 år. I mellomtiden vil fortsatt bruk av finsk utvilsomt tjene den kvenske kulturen best.

Kampen

Men vi opplever i dag det paradoks at når den gamle finsktalende minoriteten i Norge kjemper for anerkjennelse for sitt gamle finske språk, er motparten nyinnflyttede finner  som kjemper for at gammelkvenene skal gå over til det nye kvenske skriftspråket som de selv har konstruert. Det er lett å se at ett av motivene ligger i at et språkskifte vil sikre ny-kvenenes arbeidsplasser, lønninger og stipender i flere ti-talls år framover, men er dette en tilstrekkelig god grunn til at en hel befolkningsgruppe skal skifte språk? Der kjøres nå på med en kampanje om at det «ny-kvenske språket», skal få høyere status en det finske språk kvenene i Norge i generasjoner har brukt. Om dette fører til at finskopplæringa i grunnskolen trappes ned, vil det innebære et alvorlig tilbakeslag for den tradisjonelle kvenkulturen. Finsktalende norske borgere, de som har levd i Norge i generasjoner, står i fare for å få svekket retten til å bruke sitt språk. 

På sidelinjen av denne kampen står de fornorskede kvener som en heiagjeng.  Heia kvensk! roper de på norsk, uten selv å forstå hverken kvensk eller finsk. Heldigvis er det slik at de fleste finner som har flyttet til Norge, fortsetter i sin finske kultur og lar den kvenske kulturen leve i fred. Ny-kvenene utgjør et lite mindretall. Men heiagjengen av fornorskede kvener og andre i Norge som av ulike grunner er i mot finsk, er desto større.

Et politisk ansvar

Norske politikere må i denne situasjonen vise evne til å skjære i gjennom. Hvordan kan en liten gruppe nyinnflyttede finske borgere, som ofte ikke har stemmerett i Norge, ha en sentral rolle i utviklingen av språkpolitikken?  Bør ikke dialogen om det finske språkets status og framtid som minoritetsspråk i Norge være en dialog og mellom norske myndigheter og norske borgere som bruker språket aktivt, enten de nå kaller det finsk eller kvensk?  Dette dreier seg ikke om en landskamp mellom finske ny-kvener og norske finsktalende kvener hvor antallet medlemmer i supporterklubben (heia-gjengen) skal være avgjørende. Det dreier seg om at personer som bor i Norge og som bruker tradisjonelle minoritetsspråk, i dette tilfelle finsk, har rett til det. Man burde kunne forvente at norske politikere i Regjering og Storting respekterer de avtaler Norge har undertegnet. Både finsk og kvensk må kunne gis beskyttelse på nivå III i Det Europeiske språk-charteret. Å heve kvensk uten samtidig også å heve finsk vil være i strid med avtalen. I tillegg vil det bidra til å skape ytterligere splittelse i det lille som er igjen av det kvenskfinske språkmiljøet. Det er ikke splittelse vi trenger, vi trenger samhold. Og det får man bare ved å respektere hverandres rett til å snakke og skrive som man selv vil og har vært vant til.

Mer å lese på Framtid i Nord:


Si din mening: Framtid i Nord ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Leses nå:
Les eAvis

Les papiravisen i digitalt format

Les eAvis