Førsteamanuensis Eira Søderholm ved Universitetet i Tromsø (UiT) skriver i Framtid i Nord av 16 april en artikkel som kan sammenfattes til at dersom kvenene ikke går over til det nye kvenske skriftspråket (les: kjøper hennes grammatikkbok), så kommer vi til å ende opp med riksfinsk. Dette er ren skremselspropaganda. Den variant av finsk som vi bruker i Nord-Norge er et resultat av det våre forfedre har snakket, lest og skrevet opp gjennom århundrene. Vi har vår egen stil både når vi snakker og når vi skriver finsk. Man kan kalle det gammelfinsk eller kvenfinsk, slik undertegnede gjør, men det blir feil å kalle det riksfinsk. Den finske dialekten vi har, fungerer utmerket både i samtale og skrift. Vi forstår og blir forstått over alt i verden blant folk som snakker finske språk. De grammatikk- og ordbøker vi til nå har brukt, er fult brukbare hjelpemidler når vi skal lære oss å lese og skrive.
Innsamling av kvenskfinske ord og uttrykk har finske akademikere drevet med i mer en 150 år og bakt dem inn i finske ordbøker og oppslagsverk. Det er bare å ta dem i bruk. Mer en 6000 ord og 370 timer med lydbåndinnspillinger fra kvenske dialekter i Nord-Norge er lagret i dialektordbasen i Helsinki. Denne ordbasen, med totalt 400 000 ord fra finske dialekter i hele verden, er under digitalisering blir om en tid tilgjengelig på nettet. Det er ikke behov for «å oppfinne kruttet på nytt» for å kunne videreføre den kvenskfinske språkkulturen i landsdelen selv om det nok gir sysselsetting på Universitetet og Kvensk Institutt. Folk er bedre tjent med det kvenskfinske språket vi har, enn et ny-kvensk som ytterligere fjerner oss fra andre som snakker finske språk.
For rundt 40 år siden var det rundt 8000 personer i landsdelen som snakket kvenfinsk. I dag er tilbake ca 1000. Mange hadde på 1980-tallet et håp om at det nyetablerte Universitetet (UiT) skulle gi den kvenfinske språkkulturen i landsdelen et løft. Men på de 30 år UiT har eksistert, har antallet språkbrukere blitt redusert med 85%. Jeg er klar over at Universitetet alene ikke kan ta skylda for denne tilbakegangen. Men UiT har heller ingen grunn til å strekke seg i sola og si seg vel fornøyd med resultatet. I stedet for vekst i antall språkbrukere, har vi fått vekst i antall skriftspråk og grammatikkbøker.
Universitetet (UiT) og Kvensk Institutt og har sørget for det. Rundt om i bygdene har rast og raser en ødeleggende strid om hvilket skriftspråk deres skole skal velge? Ny-kvensk eller tradisjonell finsk? Skolene har hver eneste vår, de siste 5 år, fått tilsendt 2 sett med eksamensoppgaver. 10 % av elevene velger ny-kvensk, 90 % velger tradisjonell finsk skrivemåte. Situasjonen minner mye om striden mellom nynorsk og bokmål for rundt 100 år siden. Det ser ut til av vi i framtiden må belage oss på å ha 2 sett av lærebøker, 2 sett av grammatikkbøker, og 2 sett av eksamensoppgaver, osv. Dette gir økte utgifter for stat og kommuner, men arbeidsoppdrag for akademikermiljøene.
I det samme nummer av Framtid i Nord (16/4-15) virker professor Leena Niiranen bed samme Universitet (UiT) lett fornærmet over at jeg tar opp dette tema. Det har hun ingen grunn til. Debatt og meningsutveksling er en viktig del av den demokratiske prosess. Gjennom debatt vinner vi ny kunnskap. Holdninger som at det å være uenig med henne og UiT, er å skaper strid og splittelse, hører ikke hjemme i en slik prosess. Splittelsen er jo allerede skapt ved at UiT og Kvensk Institutt skapte det ny-kvenske skriftspråket.
Hun henviser til at ansvaret for det ny-kvenske skriftspråket ikke ligger hos UiT, men hos «Kvensk Språkting». Men dette «Språktinget» og «Kvensk Språkråd» består jo av håndplukkede kvinner og menn i vennekretsen rundt Universitetet og Kvensk Institutt. Og så har man gitt disse gruppene, som man altså selv har oppnevnt, det pompøse navn ”Språkting” og «Språkråd», for derved å skape et inntrykk av demokratisk valgte, representative organer for kvenskfinske språkbrukere, noe de ikke er.
At man en gang i mellom, i en travel hverdag, stopper litt opp for å vurdere egne motiver, metoder og resultater, er et sunnhetstrekk. Professoren skal ha ros for at hun nå gjør det. Men når hun i sin foreløpige analyse av mulige årsaker til strid, splittelse og fiasko, presterer å nevne mitt navn hele 7 ganger, så blir det et eksempel å angripe budbringeren i stedet for å gripe fatt i problemet. Bakgrunnen for denne personfikserte analysen, er vel at da UiT, etter nær 30 års virksomhet, i hui og hast satte i gang med å skape et nytt kvensk skriftspråk, var undertegnede blant dem som advarte mot dette eksperimentet. Og det er ikke glemt, skjønner jeg. Oppsplitting i to skriftspråk kunne neppe være løsningen på de utfordringer vi stod ovenfor, mente vi den gang, og vi har altså fått rett.
UiT har nå et problem. Antallet kvenskfinske språkbrukere i landsdelen raser nedover og det ny-kvenske skriftspråket UiT og Kvensk Institutt har konstruert, får ikke oppslutning. UiT lever sitt eget lukkede liv og det lille kvenske/norskfinske minoritetsmiljøet lever et annet liv, med sine tradisjonelle finske bibler, salmebøker og håndskrevne brev, pluss bøker, filmer og TV fra Finland. Lærere, elever og foreldre rundt på skolene ser seg best tjent med å fortsette med sin tradisjonelle finskopplæring i stedet for å gå over til et ny-kvensk språk som ikke er i bruk i hverdagen. Eksperimentet med nytt skriftspråk, i tillegg til det vi hadde, ble ingen suksesshistorie, men et bidrag til usikkerhet, strid og splittelse. Det kan ikke skade om UiT og andre nå tar seg en tenkepause og analyserer situasjonen med sikte på å justere kursen. Kanskje deler av opplæringa i kvensk/finsk i framtida kunne legges til et finsk universitet slik at studentene fikk være i et språkmiljø. Mulighetene er trolig mange.
I Det Europeiske språkcharteret, det som regulerer arbeidet med minoritetsspråk også i Norge, er det fastsatt at statene skal sette i gang tiltak i samråd med språkbrukerne. Denne bestemmelsen om å rådføre seg med de som snakker språket, er ikke tatt med for «å se ned på kvener som har mistet sitt språk”!
Nei, det er ut fra prinsippet om at den som har skoen på, vet best hvor den trykker. Vi har fult opp av andre arbeidsoppgaver innenfor kvensk kultur hvor de som har mistet språket har mulighet til å utfolde seg med sin arbeidskraft og gjøre en innsats.
At arbeidet skal foregå i samarbeid med språkbrukerne, er således fastsatt i en internasjonal avtale, men når vi i Norge skal holde et møte for å drøfte tiltak for språket, blir salen fylt av kommunepolitikere på jakt etter institusjoner og arbeidsplasser samt ansatte på sentre og institutter på jakt etter stipender, prosjektmidler og stillinger. De få språkbrukere som ennå fins, de som egentlig skulle bestemme, drukner i massen av folk med andre hovedmotiver enn språket. Det er disse utenforstående som har bestemt bygging av kvenske institusjoner og utvikling av et ekstra skriftspråk, for dette gir arbeidsplasser. Dersom de som denne saka angår, språkbrukerne, hadde fått lov til å bestemme, ville vi trolig hatt en helt annen utvikling enn den vi har i dag.
Kvenforbundet ble stiftet av en forsamling som bestod både av norske og finske borgere. Jeg var selv en av pådriverne og skrev forslagene både til vedtekter og handlingsprogram. Vi var den gang, ved stiftinga i 1987, en gruppe unge idealister som samlet oss rundt prinsippet ”Kvensk kultur og finsk språk”. Utviklinga i kvenforbundet gikk i imidlertid i en uventet og negativ retning, så jeg står ikke i det forbundet lenger.
I starten hadde forbundet et sterkt fokus på språk, - det kvenfinske språket i Nord-Norge. Målet var å snakke våre egne kvenske dialekter og skrive etter finsk mønster. Vi var særlig opptatt av å få i gang lese og skriveopplæring for barn og unge. Men etter hvert som andelen av fornorskede kvener vokste, ble det en dreining over på festivaler, museumsarbeid, slektsforskning og andre tiltak på norsk.
Samtidig tok den akademiske interessen for å grave i gamle arkiver etter gamle sjeldne ord og uttrykk mer og mer over i språkarbeidet. Interessen for opplæring av barn og unge ble tonet ned, for skolen og lærerne kjente likevel ikke alle «ordskattene» som etter akademikernes mening er skjult i arkivene fra det forrige århundre. Først når disse «skattene» var kommet fram i lyset gjennom et helt nytt skriftspråk, - ja, først da skulle opplæringa i skolen intensiveres, sa man. Gjennom den nåværende skolen kunne barna bli besmittet av «riksfinsk», og da kunne det like godt være, var en annen teori fra den tiden. Dette siste synet vant mer og mer støtte hos de norskspråklige, og arbeidet mot to skriftspråk skjøt fart. Og der står vi altså i dag. Oppdelt i to forskjellige skriftspråk og splittet i flere retninger.