Blir dine billig kjøpte varer fra nabokommunen og gjennom sentrale innkjøpsordninger så billig som du tror? Hvem skal den lokale butikken selge varer til? Hvem skal det drives næringsvirksomhet for? Hvem skal handle hos deg?

Kommunene bruker ikke lokale vareleverandører. Kommunene handler ikke lokalt!

De lokale entreprenørene blir ikke brukt – billigst er best. Befolkningen støtter ikke de lokale næringsaktørene. Vi kjører gjerne 5 – 6 mil eller mer for å tjene en femtilapp.

Dette gjelder deg som privat forbruker, og deg som næringsdrivende, -deg som er politiker, -deg som er offentlig ansatt og alle dere som andre som kun er opptatt av å handle BILLIG!!

Småkommuner og mindre bygdesamfunn blir tapere og til slutt -er det slutt.  Så blir bygdene tapere – og byene vinner.

Staten vil ha større kommuner. (Det er billigere å administrere større kommuner enn små..)

Kommuner og statsinstitusjoner har innkjøpsordninger og handler der de greier å presse lavest i pris -selv om dette kan føre til at lokale bedrifter til slutt får kroken på døra.

Entreprenørene må underby hverandre eller gå sammen for å gi lavere pris og for å få jobber; -Og når de selv trenger en vare eller en tjeneste, så går de gjerne ut av bygda for å få det litt billigere enn de kan få det lokalt.

Lønnskostnader, sosiale utgifter og andre driftskostnader for innkjøpsordninga skal tjenes inn.. og kostnader for å få en servicemann fra Oslo til å se på en kopimaskin i Nord-Troms teller ikke med. Vi snakker ikke om hva det koster å sende bil til Tromsø for å hente ”billige varer”.

Kjøreutgifter og lønn for en mann eller to går ikke ”på vårt budsjett”.

Små butikker på bygda må legge ned fordi de store kjedene i nabobygda selger sine varer noen kroner billigere enn lokalbutikken.  Vi følger etter, bryr oss ikke om nærbutikken må gi tapt for den litt større- i nabobygda.  Vi hjelper til med sentraliseringa – vi støtter ikke opp om lokalsamfunnet og lokalt næringsliv.

Bedrifter, privatpersoner, unge og eldre ute i distriktene merker dette til slutt, men da er det ofte for seint.  Nærbutikken blir nedlagt fordi vi alle kjørte forbi den og handlet i nabobygda fordi varene der var noen kroner billigere. Vi ga den ikke muligheten til å bli større for å kunne gi deg et bedre tilbud.

Kontorutstyrsbutikker er nedlagt fordi kommunene som kunne vært storkunder, ikke handlet her lengre.  Sentral innkjøpsordning mellom kommunene gjør at alle Nord-Troms kommunene handler i hovedstaden og alle andre steder enn i lokalbutikkene -og hos de som har forsøkt å skape virksomheter og et liv lokalt i heimbygda.  Databutikker har gått samme veien.  Vi hadde lokal support på kontormaskiner og data, nå må vi kjøpe tjenestene utenfra.

Nærbutikker har samme livslinje, mange er allerede borte..

Arbeidsledigheten øker i småkommunene – fordi de som forsøker seg med næringsvirksomhet ikke får hjelp hos lokale potensielle kunder som kunne handlet lokalt og støttet bedriften.  Selv kommunene og statsbedrifter går forbi de lokale leverandørene for å kjøpe billig.  Dette gjør de uten å tenke på at lokale leverandører opprettholder både aktivitet og bosetning, gir arbeidsplasser og sysselsetning og gir skatteinntekt.

Kommunene innskrenker på antall ansatte for å spare penger. Ansatte i administrasjon, -helsevesen,  -lærere i grunnskolen, pleie og omsorg osv… Når våre innbyggere mister jobben, må de ut av kommunen (til Tromsø) for å finne arbeid. Det betyr fraflytting fra småkommunene og sykefraværet øker i småkommunene fordi de som jobber i kommunale institusjoner må yte mer enn de greier og er utarbeidet og slitne.  Folketallet går tilbake fordi bedrifter og foretak må legge ned og gründere og ansatte må flytte til større sentere hvor de kan få arbeid.

Arbeidsledigheten øker og sosiale problemer dukker opp i kjølvannet.  Kommunene har selv har vært med på å skape arbeidsledigheta i distriktskommunene gjennom billige innkjøp utenfra.

Små butikker og bedrifter måtte til slutt gi opp kampen mot de som kunne vært med og støttet dem.

Kommunene, lokale bedrifter, hotell, helsevesen, skoler,  NAV, privatpersoner og familier kunne vært støttespillere for hverandre ved å handle  lokalt og tenke litt mer lokalpatriotisk.

I stedet er vi alle med på å undergrave vår egen bygd’s eksistens, vår egen kommune, vår lokale butikk, de små og store bedrifter og til slutt vår mulighet til å være landsbygdbeboere..

Til slutt må vi slås sammen for å kunne gi tilbud til våre innbyggere.  Vi taper identitet, stolthet og tilhørighet.

Billige varer og tjenester??

Tja.