Dagens kommuner lever i et spenningsfelt mellom statlig styring og et mandat fra innbyggerne lokalt. Kommunene skal kunne ha frihet til å ta hensyn til lokale behov og gjøre prioriteringer ut fra dette. Kommunene er samtidig også en integrert del av nasjonalstaten. Integrasjonen mellom stat og kommune har økt i takt med hvordan velferdssamfunnet har blitt utbygd. Den statlige detaljstyringen har også på denne måten økt. jf. Meld. St. 12 (2011-2012) Stat og kommune – styring og samspill.

Det er i dag 428 kommuner hvor alle på hver sin måte er generalistkommuner, noe som innbærer at alle har det samme brede oppgaveansvaret hvor kommunene skal ivareta funksjonene som tjenesteleverandør, samfunnsutvikler, myndighetsutøver og demokratisk arena.

For å gjøre kommunene i stand til å ivareta alle lovpålagte oppgaver og tjenester har kommunene valgt en strategi for interkommunalt samarbeid for på denne måten å få den kompetanse og kapasitet som er nødvendig.

Denne måten å samarbeide på er ikke et fullgodt alternativ til større og mer robuste kommuner. Det kan føre til en mer kompleks forvaltning, og kan svekke demokratiske prosesser, og kontroll ettersom viktige beslutninger flyttes fra folkevalgte organer til interkommunale samarbeid.

Større og mer robuste kommuner kan bidra til at dagens oppgaver kan løses med mindre behov for interkommunale løsninger og statlig detaljstyring.

På denne måten kan også større kommuner tildeles flere oppgaver, noe som vil gi økt makt og myndighet til kommunene.

Bare tre av 428 kommuner har til nå sagt ja til sammenslåing, tross en storstilt prosess (Dagens Næringsliv).

De øverste administrative lederne - rådmennene - vil med overveldende flertall ha sammenslåinger (Kommunal  Rapport).

De aller fleste eksperter mener det vil spare penger og gi bedre tjenester med færre, og større kommuner.

Folket og de lokalt folkevalgte i kommunene sier likevel nei til kommunesammenslåing.

Vi kan på en måte si at vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Med andre ord et førevar prinsipp som gir oss ubegrunnet trygghet. Det vil holde at et lite flertall i den minste kommunen er imot sammenslåing. Det vil ikke da bli aktuelt å slå seg sammen med andre.

Vi er 5,2 millioner innbyggere i Norge, hvor vi har 428 kommuner med like mange ordførere, kommunestyrer og rådhus. Det er derfor viktig også å tenke gjennom hvor effektivt dette er, og om alle milliardene uavkortet går til gode tjenester for innbyggerne.

Kommunene varierer i størrelse med Utsira med 204 innbyggere og til Oslo med nær 650.000.

Den lille kommunen og den store kommunen har formelt de samme pliktene overfor innbyggerne.