Hvert år får mer enn 300 barn i Norge diagnosen diabetes. Totalt har rundt 2500 barn under 15 år diabetes type 1 i Norge.

Diabetes er en alvorlig, livslang sykdom som uten insulinbehandling er livstruende.

Selv med behandling kan diabetes gi alvorlige komplikasjoner som tap av syn, nyresvikt, hjerteinfarkt, hjertesvikt, slag, amputasjoner og tidlig død.

For å unngå slike komplikasjoner er det viktig at pasientens blodsukker holdes på et lavt nivå over lengre tid.

Ungdom velger bort insulinpumpa

På landsbasis bruker 66 prosent av barn med diabetes type 1 insulinpumpe, mens 34 prosent bruker insulinpenn.

I pubertetsalderen har diabetesbehandlingen helt spesielle utfordringer. Dette gjenspeiler seg i målingene av langtidsblodsukker i de ulike aldersgruppene.

Pasientene har et økt behov for ikke å skille seg ut fra jevnaldrende, og dette gjør det vanskeligere både å måle blodsukker og sette insulin.

- Mange tenåringer synes at insulinpumpa gjør sykdommen mer synlig, og velger den derfor bort. Tall fra Barnediabetesregisteret viser at bruk av insulinpumpe synker når pasienten når ungdomsalderen, samtidig går nivået på langtidsblodsukker opp. Det er en utvikling som gir grunn til bekymring, sier barnelege Torild Skrivarhaug, som leder Barnediabetesregisteret.

Kan føre til alvorlige komplikasjoner

Langtidsblodsukker (HbA1c) reflekterer en pasients blodsukkernivå siste 4-12 uker, og er et svært viktig mål i behandlingen av diabetes.

- Høyt blodsukker er den viktigste risikofaktoren for å utvikle senkomplikasjoner. Derfor har optimalisering av blodsukker stor plass i diabetesbehandlingen. Langtidsblodsukker er det beste målet på blodsukkerkontroll, og kan knyttes direkte til senere utvikling av komplikasjoner som tap av syn, hjertesykdom og amputasjoner, forteller Skrivarhaug.

- Pubertetsårene er kritiske

I puberteten er kroppen full av hormoner som gir de unge pasientene økt behov for insulin. Når det sammenfaller med mangelfull insulinbehandling er det ifølge Torild Skrivarhaug ved Barnediabetesregisteret svært uheldig.

- Pasienten er i en løsrivningsprosess hvor hjelp og påminnelse fra foreldre og andre hjelpepersoner lett oppleves som mas og kjeft. Mange foreldre trekker seg ut av den daglige diabetesomsorgen, og overlater mer ansvar til ungdommen. Når behovet for insulin øker er det viktig å følge dette opp i behandlingen, sier Skrivarhaug.