Den årlige gaupejakta, i februar og mars, kan vurderes fra mange synsvinkler. Både etiske, juridiske og økologiske ståsteder er viktige. Men her skal jeg la fakta tale for seg sjøl. «– Jakten fortsetter for det er flere dyr i distriktet…» er en uttalelse fra jegerne som jeg har hørt mange ganger opp gjennom åra, og stusser over.

Det virker som om en bare finner noen nye spor, så skal dyra skytes. Flere spor, mer jakt. Og mange spor blir det, så ivrige som gaupejegerne er. De er ute sent og tidlig, til og med et par måneder før jakta starter. Og det er nok dessverre ikke bare spor etter forskjellige dyr som registreres.

Ikke etter boka

Jeg har med egne øyne observert at innrapportering av flere gauper har vist seg å være et og samme dyr som har gått i sirkel ut og inn til dagleie flere ganger. Jegerne er ute etter familiegrupper. Derfor er det viktig å oppdage flere spor i samme sporløype. En familiegruppe består av mor pluss 1 til 3 unger. For å spare energi i dyp snø, går ungene i moras fotspor. Antallet familiegrupper er nemlig utgangspunktet for størrelsen på jaktkvotene.

Nå skal riktignok spor etter en familiegruppe dokumenteres av SNO (Statens Naturoppsyn), men av og til skjer ikke dette helt etter boka. Jeg har selv påvist en feil for noen år siden hvor SNO baksporet en sporløype sammen med jeger i 500 m (for kort) som tilsynelatende var tispe med en unge. Ved å gå 500 m ekstra fikk jeg påvist at det hadde kommet ei hunngaupe inn fra siden som fulgte en hanngaupes spor videre.

Så det SNO og jeger trodde var en familiegruppe var i virkeligheten ei nysgjerrig hunngaupe som i førbrunsten hadde fulgt etter sporene til en hann.

Bunnivå i 2014

Må jeg også minne om at grensen for hva som kan tas ut uten at bestanden skal synke, er på 16,7% av totalbestanden. Det har ikke vært et eneste år under 23 % jaktuttak de siste åra. På det meste over 32 %. I 2009 var det 92 familiegrupper gaupe i Norge (tilsvarer ca. 540 enkeltindivider). I 6 år har det vært en betydelig nedgang.

Bunnivået ble nådd i 2014 med 52,5 familiegruppe (tilsvarer ca. 310 gauper). Det betyr at gaupebestanden nesten er halvert på disse åra. Riktignok var det en liten oppgang i 2015 med 60.5 familiegrupper (ca. 355 gauper), men mistenker dessverre at det er forbigående.

Vedtok ytterligere nedgang

Bestanden har de siste 3 åra ligget godt under det allerede latterlig lave bestandsmålet for landet på 65 familiegrupper. Allikevel vedtas gaupekvoter i mengder også de siste årene selv med tall godt under bestandsmålet. Et eksempel er gaupejakta i 2014: I utgangspunktet var det en samlet kvote på 88 gauper den gang, 25 % av hele bestanden.

Med åpne øyne vedtok altså rovviltnemndene en ytterligere nedgang av en allerede alt for lav gaupebestand, og bryter med det lovverket som sier at bestanden skal forsøkes og holdes nærmest mulig bestandsmålet.

Ikke stort grunnlag

Men det er mange flere regioner i Norge hvor kvotene er alt for høye. I region 4 (Oslo, Akershus, Østfold) «oppdaget en plutselig» for et par år siden at bestanden hadde sunket fra 6 til 1 (EN) familiegruppe (under 6 gauper) på bare ett år. Allikevel ble det vedtatt jakt her. Årets kvotejakt på gaupe (1. feb – 31. mar 2016) i Akershus ble avlyst da 1 (en) gaupe ble påkjørt av bil for et par uker siden.

Da er ikke jaktgrunnlaget akkurat stort. Virkeligheten er at det nesten er tomt for gauper mellom Tyrifjorden og Vänern i Sverige, og dessuten gjaldt det store grenseområder helt fra Svinesund til Trøndelag.

Klare påbud

Det er så ille i Hedmark at rovviltnemnda til og med har måtte avlyse jakta her de 2 siste årene, og det ser ikke ut til å bli jakt der i år heller. Myndighetene har lagt ansvaret for forvaltningen av rovdyra våre på Sverige. Her i landet er det bare å skyte unna fordi de skutte dyra allikevel vil bli erstattet med tilsig fra svenske innvandrere.

Bernkonvensjonen gir klare påbud til Norge om at alle land som deler felles bestander med naboland må ta sitt ansvar for den delen av den felles bestanden som befinner seg innenfor eget land. Det vil med andre ord si at vi ikke har lov til å overlate ansvaret for noen av de store rovdyra til Sverige.

Garantist for nye dyr

Nå er det slik at i Sverige har det også vært en kraftig nedgang de siste årene. Inventering 2012/13 viste at det var 192 familiegrupper av gaupe, som tilsvarer ca. 1130 enkeltindivider. Året før var det 245 familiegrupper, tilsvarende i underkant av 1450 enkeltindivider, altså en nedgang på rundt 320 gauper.

For bare noen få år siden var det opp mot 300 familiegrupper (1800 gauper) i Sverige. Det er foruroligende at disse grenseområdene som skulle være garantist for nye innvandrende dyr, er fritt for gauper i store områder på begge sider av grensen.

Store avstander

Lovverket sier at det skal være sammenhengende bestander i Norge der det er yngleområder. Men nå er virkeligheten at gaupebestandene er blitt fragmenterte mange steder i landet.

Det er så store avstander mellom familiegruppene at selv om gaupene har stor vandringskapasitet, så er det blitt vanskeligere å finne andre gauper, og slikt blir det som kjent ikke nye gaupekull av. Gaupejaktmetodene er effektive og dermed noe en må se på med kritiske øyne.

Liten sjanse

Sjansen for at ei gaupe som blir innringet av jegere på dagleie, å slippe unna er, ikke store. Vi snakker om jaktlag som i ekstreme tilfeller kan gå opp mot 50 mann. Gaupa ligger som regel på dagleie, gjerne på en ås hvor den har oversikt utover. Jegerne blir postert rundt denne åsen. Innsporene avslører at gaupa har dagleie her.

Etter utposteringene går en jeger med hund mot dagleiet og driver gaupa ut. Sjansen for å komme gjennom ringen i livet er liten. Dette forutsetter selvsagt at jegerne vet hva de driver med, ellers synker suksessprosenten mye.

I hytt og pine

Og da kommer vi til noe bekymringsfullt ved mange gaupejakter. Skadeskytninger er et resultat av at det er for mange jegere uten kompetanse for gaupejakt. Dessuten tiltrekker denne jakta seg trofejegere, som ikke har noe i denne jakta å gjøre. Kombinasjonen uerfarenhet og intenst ønske om å pynte stua med et gaupekadaver, fører til at det smelles av i hytt og pine.

Vi kritiserer USA for den frie våpenlovgivningen deres, men vi ligger sannelig ikke langt etter her på berget heller. En overivrig, nervøs grønnskolling som skvetter til når han ser ei "gaupe" på 100 meters hold (ca. 6 ganger lengre unna enn tilrådelig skuddavstand med haglgevær) er en fare for både dyr, og turgåere. Mange gaupeskrotter som blir undersøkt har innkapslet hagl etter påskyting.

En av gaupene som ble felt under kvotejakt i Akershus/Østfold, hadde innkapslet blyhagl i bakparten fra en tidligere påskyting. Dette var et relativt ungt dyr, så denne påskytingen må ha skjedd i eller utenfor lovlig kvotejakt i løpet av det siste året.

Fredes noen år

Bygdefolk for rovdyr (BFR) mener at en nå burde frede gaupa noen år slik at vi fikk snudd den stupende trenden og at bestanden fikk lov å ta seg opp igjen. Dessuten bør det snart gjøres noe politisk med sammensetningen av rovviltnemndene. Det er ingen mening i at en stor majoritet av bønder og jegere skal få overstyre de fleste rovviltnemndene.

Det forundrer mange at rovviltnemnda i region 2 for eksempel begrunner jakt på mor og årsunger ifølge, to uker ut i jaktperioden, med at det er ønsker om å la familiegrupper gå fri de to første ukene for at ikke jakta skal bli så fort ferdig (ved at hunndyrkvota blir fylt opp fort).

Etisk begrunnelse

I Sverige er begrunnelsen en helt annen. Der har det for eksempel vært flere rettsaker mot jegere som har skutt binne med årsunger under bjørnejakta. Begrunnelsen i Sverige i motsetning til i Norge er etisk. En vil ikke at hjelpeløse unger sitter igjen uten mor og dermed sulter i hjel. Den samme tankegangen omfatter andre ville dyr.

Skal vi finne oss i at rovdyrmotstanderne skal ha monopol på om vi skal ha rovdyr i norsk natur? Rovdyra tilhører oss alle, eller egentlig ingen av oss.