De tyske okkupantene tvangsevakuerte 55.000 innbyggere og brant ned 17.000 bygninger og alt annet som kunne nyttiggjøres, opplyser Troms Historielag i ei pressemelding som nylig gikk ut i forkant av markeringen.

Den 8.mai 1945 jublet folk i gatene og det norske flagget ble heist. Men Nord-Troms og store deler av Finnmark var øde.

For befolkninga som hadde bodd her, var ikke krigen over før gjenreisninga var gjort. Først og fremst måtte det reises hus.

Det var ikke enkelt i ei tid det var mangel på alt. Håndverkere var det få av og byggematerialer var rasjonert om en i det hele tatt kunne få varene frem. Infrastrukturen var ødelagt. Tyskerne hadde lagt ut miner som også måtte ryddes bort først. Finnmark var ubeboelig.

"Finnmarksbyen"

De evakuerte ville fort nordover og heim. Sommeren 1945 hadde Tromsø tre ganger så mange innbyggere som før krigen, også i Harstad samlet det seg mange som ville gjøre seg klar til å dra så fort som mulig.

Men Finnmark og Nord-Troms kunne ikke bygges opp på noen få sommermåneder. Folk kunne ikke bo i telt og under kvelva båter gjennom vinteren mens nye hus skulle reises.

For vinteren 1945 til 1946, ble det planlagt reevakuering. Militærleiren på Trondenes ble satt i stand til dette formålet. Denne leiren hadde innbyggere helt til 1951. For de var ikke krigen over før de kom heim.

Gjenreisningsarbeidet ble ledet fra Harstad. Hit ble Finnmarkskontoret lagt. For Harstad hadde mer kai- og lagerplass enn Tromsø, og her var det litt lettere å finne boplass for offentlige tjenestefolk og flyktninger.

De tyske installasjonene kunne brukes. Dermed ble Finnmarkskontoret etablert i tyskerbrakkene i Parken og på Sama, mens brakkene rundt Harstad ga plass til hele 7 flyktningeleirer, der Trondenesleiren var den absolutte største leiren.

Denne var så stor at det fikk navnet Finnmarksbyen, med opp til 1000 innbyggere. Det ble en egen by med eget postkontor, egne butikker, egen lensmann og her ble også Finnmark Folkeskole drevet for 250 skolebarn.

Søker tidsvitner

Da leiren ble avviklet i 1951, forlangte også Trondenes kommune at brakkene ble fjerna. Noe av brakkene ble sendt med flyktningene som hadde stort behov for trevirke, men mange brakker ble og omsatt i nærmiljøet til redskapsskur, sommerfjøs og driftsbygninger.

Da leirene ble fjerna, forsvant og mye av historia med våre flyktningeleirer. Det kan se ut til at flyktningene sjøl er de som veit mest om Trondenesleiren, ikke Harstad by.

Denne historia om vår nære fortid, må ikke få gå i glemmeboka. Derfor ønsker Troms historielag, Harstad historielag og Sør-Troms Museum å løfte frem flyktningeleiren når 70 år med fred skal feires.

Fredsseminaret som arrangeres helga 8. til 10. mai, vil være foredrag, befaring og ikke minst å få samle inn folks egne fortellinger. Arrangørene er i den forbindelse ute etter tidsvitner.

Innledere på seminaret vil bl.a. være historiker Anders Ole Haugli, konservatorene ved Gjenreisningsmuseet Nina Planting Mølmann og Heidi Stenvold. Det vil bli foredrag, utstillinger, kulturminnevandring og guiding i leiren. Og viktigst, det vil bli innsamling av folks egne fortellinger.