Det er fredag ettermiddag. Walter Korneliussen har tatt med seg tre gutter, sønnen Bjørn Walter og hans to kamerater Hans Fredrik og Even, på fisketur til Skjervøybåen, et lite stykke nordøst av Skjervøya.

– Jeg skulle til å flytte litt på oss, men i det jeg starta opp motoren ekspolderte det i bensintanken.

FiN MENER: - Få på deg vesten!

Først er det bare litt flammer og Korneliussen forsøker å slukke. Så plutselig står flammene meterhøyt til himmels.

– Da hadde vi bare ett å gjøre. Vi måtte hoppe på havet.

Ringte hjem

Han rekker å ringe til kona på Skjervøy og fortelle hva som skjer.

– Han sa det brant, hvor de var. Og at det så ikke bra ut. Og så hoppa de, forteller kona Elisabeth Korneliussen.

LES OGSÅ: Tre barn reddet fra sjøen

Det er tirsdag kveld hjemme på Skjervøy. Tre glade gutter leker på platten utenfor huset. Mammaene til Even og Hans Fredrik, Ruth Tiberg og Lena Pedersen, er også hos ekteparet slik at sønnene kan få fortelle historia. Og de er krystallklare.

– Walter er en ekte helt. Hans ro og kunnskap reddet dem alle.

Walter Korneliussen vil ikke høre på det øret. Han berømmer guttene.

– De beholdt roen hele tida. Jeg er ingen helt. Alt jeg gjorde skjedde på refleks. Det er nok mange år på havet som har drilla meg.

- Har vært dum

Korneliussen kommer fra en fiskerfamilie og har rodd siden han var knapt ti år gammel. Forholdet til flytevester har vært så som så.

– Jeg har vært som så alt for mange andre, dum! Flytevester var jo ikke noe tøft. Men jeg har lært. Jeg har vært tusenvis av ganger på havet, uten vest. Den ene gangen jeg trengte den, var den der. Og det redde livene våre. Uten draktene og vesten ville vi ikke vært her, sier han.

Bjørn Walter og Hans Fredrik hadde flytedraktene på. Even hadde redningsvest. Selv fikk han kasta dressen sin på sjøen og hoppa etter. Der etter knøt han den om livet.

– Jeg kan ikke få sagt det nok. Dette reddet oss. Helt klart.

Og om han tidligere har sagt noe annet, så er han soleklar i dag:

– Redningsvesten skal være på.

Hva utfallet av hendelsen hadde blitt om bare guttene hadde vært sikret, vil han nesten ikke tenke på.

– Altså de var veldig rolig, men de måtte jo holdes samlet. Og Even trengte mye hjelp siden han bare hadde vest, ikke drakt.

Liten hjelp

Han roser Svein Hugo Korneliussen, som oppdaget dem og kom fossende til med sjarken sin, ”Apollo”.

– Jeg så han da vi gikk utover og tenkte at han kom til å se oss og komme. Men det var en periode der jeg var skikkelig engstelig for hvordan det skulle gå.

Så full av godord er han ikke overfor samfunnsbåten, ”Kvænangen”.

– De var der fem minutter før Svein Hugo, men de har jo ikke noe å berge folk opp av havet med, sier den tidligere yrkesfiskeren oppgitt.

– De har en leider akter, men hvem kan forvente at utslitte mennesker selv skal klare å komme opp den. De har ikke nett og de har ikke MOB-båt (mann-over-bordbår, red.anm.).  Og jeg laster ikke de om bord. De var nok sikkert mer fortvilte enn det jeg var, men dette må jo noen gjøre noe med.

Ble redd

På trappa sitter de tre kameratene. Bjørn Walter og Even på 10 år og Hans Fredrik på 12. De har allerede opplevd mer enn smågutter skulle trenge.

- Plutselig bare hørte jeg et høyt smell, forteller Bjørn Walter energisk.

– Jeg brant håret her og bak. Men det gjør ikke noe.

Han peker og forklarer.

Om pappa som ikke ringte 113 som han sa, men til mamma. Og om at de ble redde.

– Det er lov å være redd. Alle blir det, sier 10-åringen.

Hans Fredrik sier han var rolig.

Even ser drømmende utover Skjervøyvågen når vi spør hva han tenkte da de kom om bord i sjarken til Svein Hugo.

– Nå er vi reddet! Jeg ble kald og veldig tung.

Og de livner til på spørsmål om hva de tenker om voksne uten redningssvest.

– Det er dårlig - og dumt!

Brannskader

I over 30 minutter lå Walter, Even, Hans Fredrik og Bjørn Walter og fløyt ute på havet. Rett nord er Nordishavet med Nordpolen som neste stopp, øst er Kvænangen, sør er Reisafjorden og vestover går Kågsundet. 30 minutter slik er lenge.

– Even som bare hadde vest ble kald og holdt på å sovne. Vi andre holdt temperaturen greit, sier Walter Korneliussen.

Han har bandasje på begge hendene og ansiktet er rødsvidd. Brannen satte spor også fysisk. Likevel er det ikke det som preger 48-åringen. Den røslige mannen ser ned på de tre guttene, den ene familiens yngste. Blikket farer like kjærlig over dem alle.

– Jeg fikk meg to nye sønner på fredag.