Kjersti Krogstad og ektemannen hadde kjørt forbi eiendommen på Nesodden mange ganger med båt, og tenkt: Hvis den noensinne kommer for salg, kjøper vi den. Og så, i 2011, var den plutselig det.
Drømmetomten, helt nede ved vannkanten i Oslofjorden, kom med et gammelt trehus med en grunnflate på cirka 50 kvadratmeter, uten vann og kloakk eller trapp innvendig. I tillegg sto det et skrøpelig anneks, som hadde blitt brukt som sjøbod og til å koke fiskegarn, og et bitte lite badehus, på tomten. De nye eierne visste ikke om de ville få lov til å bygge ut.
– Vi visste ikke helt hva vi gikk til, men vi tok en sjanse, forteller Krogstad.
For slik er det som kjent her til lands, at 100 meter fra vannet er det i utgangspunktet ikke lov til å bygge. Det skal ikke være lett å få seg nytt hus i strandsonen, og lett skulle det heller ikke bli for ekteparet Krogstad.
Store glassflater
Gjennom store glassflater, som utgjør to av veggene i underetasjen på huset, skuer Kjersti Krogstad utover fjorden. I dag er vannet stille, med store hvite isflak, en mørk flate lenger ut. Det er lett tåke i lufta.
– Hver dag er det et nytt bilde her ute, sier hun.
Derfor har de ikke hengt opp bilder på veggene nede. Utsikten er nok.
– Vi vil heller ikke fylle huset med så mye, sier hun.
Om sommeren åpner hun opp hele vindusveggen, rusler ned til vannkanten og hopper uti, hver kveld. Gjester plikter også å bade.
– Det blir veldig sosialt. Om sommeren er vi nesten ikke inne.
Første etasje er åpen mellom kjøkken, spisestue og oppholdsstue, og peisen er åpen både mot kjøkkenet og stuen. En sjeselong er strategisk plassert i hjørnet der glassveggene møtes, og har panoramautsikt over vannet. Krogstad setter pris på å være helt nede ved vannet.
– Det er noe med roen og utsikten. Og så skjer det alltid noe på sjøen. Det er båter eller liv. Man blir aldri alene, sier hun.
Et svært tankskip glir majestetisk forbi. Nesoddbåten legger av fra Oslo-siden.
– Når jeg ser den ved holmen der borte, kan jeg ta på meg skoene og gå til havna, forteller hun.
Åpent nede, lukket oppe
Nærheten til vannet var utslagsgivende for hvordan huset ble.
– Siden de bor så nær vannet, trengte de ikke komme opp i andre etasje for å få utsikt. Derfor la vi oppholdsrommet nede, og det private, mer lukkede arealet oppe, forklarer Camilla Aakre i Derlick arkitekter, som fikk oppdraget med å tegne huset.
– Fordi det er såpass strengt på Nesodden, prøvde vi å holde oss innenfor den klassiske formen. Det skulle være et moderne hus innpakket i en tradisjonell form, sier hun.
Som de andre husene i området har også dette saltak og trekledning. Panelet er liggende. Vinduene er moderne, både de som dekker hele veggen nede, og de mindre, avlange. Glassveggene i underetasjen gir et inntrykk av letthet nede og mer tyngde oppe.
– Når jeg ser det fra Nesoddbåten, kan det se ut som huset flyter fritt, sier Krogstad.
Fikk dispensasjon
Men for å gjøre noe som helst på tomten var arkitektene avhengig av å få dispensasjon fra loven. Hvert bygg på tomten måtte søkes om for seg og fikk et eget saksnummer.
– Vi hadde ikke fått det til uten hjelp av arkitekten, sier Krogstad.
Når de etter mye arbeid og mange tegninger hadde fått byggingen godkjent av lokalpolitikerne, klagde fylkeskommunen på badehuset. Også Fortidsminneforeningen klagde på tillatelsene. Ny runde. Så, i november 2012, nesten et og et halvt år etter at Krogstad kjøpte eiendommen, kom svaret: Det var greit, de fikk lov til å rive det gamle huset, og til å restaurere annekset. Badehuset fikk de ikke bygge ut.
Grunnen til at Krogstad fikk dispensasjon, var at bygget var en erstatning for tidligere bygg, ifølge arkitekten.
– Huset som sto der, var et hus det ikke gikk an å bo i. Og det var lite. Om man da graver litt dypere og flytter det litt på tomten, er ikke det det samme som å bygge nytt, mener arkitekt Camilla Aakre, som også fremhever at eiendommen ligger for seg selv.
– Det var ikke til sjenanse for noen.
For å få plass til eiendommen ble det sprengt i berget. Huset fikk en grunnflate på hundre kvadratmeter.
Annekset
Det gamle annekset fikk de ikke tillatelse til å rive. Det ble imidlertid totalt strippet innvendig. Et stort trekkspillvindu ble satt inn der det tidligere var en lem. Om sommeren åpner familien opp og flytter bordet ut på hellene utenfor. Da sitter de helt i vannkanten. Eller de kan fiske halvmeter store torsk fra brygga like nedenfor huset.
Arkitekten tegnet inn en svalgang i annekset, slik at stuen der ble et åpent rom helt til taket i andre etasje.
– Da det ble lite lys i området mellom soverommene, ønsket vi å åpne opp for lyset nedenfra, forteller Aakre.
Annekset ble først ferdig, og Krogstad og ektemannen flyttet inn dit høsten 2014. De hadde for lengst solgt sitt gamle hus, og bodd litt her og der og på en liten hytte i åtte måneder.
– Vi bodde i bager i tre år. Da fikk vi sortert litt, sier Krogstad fornøyd.
Fra annekset bivånet de resten av byggeprosessen på nært hold.
Krogstad og ektemannen vokste opp i blokkleiligheter på Bogerud, på østkanten i Oslo. De startet selv familielivet i en leilighet, deretter ble det rekkehus på Nesodden. Nå dette. Hun innser at hun er privilegert, og tiden det tok å komme i hus er for lengst glemt.
– Vi fikk drømmestedet vårt. Noen ganger må jeg må klype meg i armen, sier hun.
– Det gjelder å ikke gi seg
Derlick Arkitekter AS står bak utformingen av huset til ekteparet Krogstad. De jobbet mye for å få dispensasjon til å bygge. Sendte brev til politikerne med informasjon om prosjektet, og fikk holde innlegg når byggesaken skulle behandles i det politiske utvalget som var ansvarlig for å behandle plan- og byggesaker.
– Det gjelder å ikke gi seg. Du må snakke med politikerne, som er de som avgjør om du skal få dispensasjon. Da må du forklare prosjektet godt, og håpe at de ser saken slik du gjør, sier ansvarlig arkitekt for prosjektet, Camilla Aakre, i Derlick Arkitekter AS.
Hun ser nødvendigheten av å ha strenge regler for strandsonen, men mener likevel:
– Mange regler har godt av unntak i ny og ne.
