48-årige Elin Isaksen bestiger gjerne flere fjelltopper på en dag. Ivrig passer hun på at den nye skrittelleren ikke viser under 10.000 skritt dagen.

– Jeg er blitt bitt av basillen. Får jeg ikke gått blir jeg sur, ler hun.

For rundt ett års tid siden var ikke skrittene like hastig. Isaksen hadde da under tjue prosent lungekapasitet. Hun levde et stillesittende liv i sitt hus på Skjervøy med oksygentilførsel gjennom nesen.

– På mitt verste måtte jeg ta fire, fem pauser fra bilen på vei  inn i huset. Jeg var bare skinn og bein, og hylte da jeg gikk i motvind, forteller hun.

Kols med emfysem

Det begynte i 1998 med regelmessige pustestopp. Etterhvert fikk hun påvist flere forskjellige typer allergier og astmasykdommer hos fastlegen. Men Isaksen ble gradvis verre og verre. Hun skjønte at noe ikke stemte.

Da hun endelig kom seg på sykehus gikk det raskt å få diagnosen. En blodprøve viste at hun hadde kols med emfysem, og kolsen kom på grunn av en mangel i blodet. Isaksen hadde da røyket i rundt 20 år.

– Jeg ville ha utviklet sykdommen før eller siden uansett siden den også er arvelig. Røyken framskyndet prosessen. I dag er jeg egentlig glad det kom såpass tidlig i livet, det reddet meg, sier hun.

Fire år på vent

I begynnelsen av sykdomsperioden var hun ganske kvikk. For 14 år siden kjøpte tobarnsmoren eget hus og fikk da hjelp av familie og venner til å totalrenovere det.

Men de siste seks årene var hun nesten bare hjemmesittende, og da hun for fem år siden begynte på oksygen, bevegde hun seg mindre og mindre ut døra.

Samtidig som hun begynte på oksygen, havnet hun på donorlista for å få nye lunger. Det tok nesten fem år før hun fikk operasjonen.

– Selvfølgelig, jeg hadde dritdager der jeg var sur og lei. Men nei, det preget ikke hverdagen min for mye. Jeg tenkte ganske tidlig at det ikke var noe jeg kunne gjøre, når telefonen kom så kom den. Det verste med alt var at jeg har måttet sitte og ikke gjøre alt jeg har lyst til. Jeg hadde så lyst å springe med ungene ute, sier hun.

Dagen da det ringte fra Rikshospitalet husker hun godt.

– Jeg koblet det ikke først, for det var ikke uvanlig at de ringte. Jeg skjelte han ut på godt norsk når jeg forsto hva han snakket om, alt ramlet, ler hun.

Godt støtteapparat

Isaksen holdt seg veldig frisk i forhold til hvor syk hun var. Men hun hadde vondt i hele kroppen og trengte mye hjelp. Bare litt støvsuging kunne gjøre at hun måtte bruke resten av dagen på å komme seg.

Støtte fra både venner, sju søsken og fra barnefarens familie har betydd alt.

– De har vært suverene, det finnes ikke annet ord. Jeg har hatt telefoner hver dag, besøk når de drar forbi, husvask. De har bestandig vært tilgjengelig, sier hun rørt.

Hun roser også fysioterapeutene hun gikk til over flere år.

– De var veldig fleksible og tok meg alltid imot hvis jeg var veldig dårlig.

– Føler meg elektrisk

48-åringen er nå sugen på livet.  Hun vil gjøre ting som andre kanskje ser på som kjedelig. Hun raker, skrur og sager. Hun vil jogge, selv om hun aldri har tatt på seg joggesko i den anledning.

– Jeg skal gjøre alt, og jeg skal klare meg selv.

– Hvordan føler du deg?

– Elektrisk. Det er det rette ordet. Jeg våkner opp som en boble, jeg er «high on life». Det nye livet har ikke gått opp for meg enda. Nå er det ingenting jeg ikke kan, smiler hun.

5.juli skal hun på ettårskontroll etter lungetransplantasjonen. Hun håper hun får klarsignal til å begynne å jobbe.  Hva hun skal jobbe med er ikke nøye.

– Siste jobben min var på kiosk og kafé. Jeg sier gjerne ja takk til vaskejobb også, bare det er en jobb. Jeg vil føle at det er bruk for meg.

Hun lufter tanken om å utdanne seg.

– Kanskje jeg skulle prøvd meg, men jeg er jo en gammel kjerring, hehe. Datteren min går barnevernspedagog og det høres egentlig fryktelig spennende ut.

– Er du blitt en annen person gjennom denne opplevelsen?

– Jeg tror bare jeg har våknet fra dvalen. Men noen positive ting har dette brakt meg seg. Tidligere var jeg en fryktelig utålmodig person. Jeg måtte lære meg å bli tålmodig. Nå er det litt på akkord igjen, jeg har ikke tid til å strikke og lese bøker nå.

– Si ja, si ja, si ja

Isaksen er veldig glad for at noen valgte å donere bort lungene sine til henne. Hun står selv oppført som organdonor og oppfordrer andre til å gjøre det samme.

– Si ja, si ja, si ja!

Alt du trenger å gjøre er å si til dine nærmeste at du vil. Det er så enkelt, avslutter hun.

ANDRE FJELLTUR: Elin Isaksen og hennes gode venninne Anita Skallebø Olsen på «Trollet» i begynnelsen av juni. – Det er imponerende å se hvilken framgang, positivitet og viljestyrke hun har, sier Skallebø Olsen om venninna. Foto: Foto: Privat
LEVER NORMALT: I dag lever Isaksen et normalt liv. 5.juli skal hun på ettårskontroll etter lungetransplantasjonen. Hun håper på klarsignal til å begynne å jobbe. Foto: Isabell Haug
TUR: Isaksen er bitt av treningsbasillen og må røre seg hver dag. Her på Skattørfjellet. Foto: Privat.