Mye kan skrives om Vorterøya, øya vest i Skjervøy. I 1987 forsøkte kommunen å avfolke øya, gjennom politiske vedtak. Det gikk noen få år, men så var der noen som rett og slett ikke klarte mer. Sist vinter bodde det seks der fast, men til vinteren går det tallet tilbake med i alle fall en.
Mangedobles på sommeren
Ingunn Gamst, bosatt på Skjervøy, er en av de som nærmst flytter ut til den lille øya, så snart hun kan.
– Vorterøya er jo hjem, smiler hun.
– Dit reiser jeg så snart jeg kan og har anledning.
Kanskje ikke så rart. Mamma Hjørdis og pappa Terje, samt farmor Ingebjørg og farfar Tormod er blandt de fastboende. I tillegg har hun masse slekt og venner der.
I 2011 hadde stiftelsen Vorterøy Kai, gjennomført en større renovering av delere av kaianlegget på Vorterøyskagen, eller Skaga som det heter lokalt.
– Da kom ideen om Kaikanten, forteller Gamst.
– Delen der bruket var, er jo i bruk av Lerøy Aurora, men det andre bygget, det sto ledig.
Åpent hver lørdag
Gamst og flere andre gikk dermed i gang med å ruste opp den gamle brygga.
– Vi startet med den delen nærmest land. Her pusset vi opp ett rom, og satte inn bord, stoler og laga et maritimt miljø.
Og resultatet ble altså en kafé med faste åpmningstider hver lørdag i sommersesongen.
– Det ble fort litt trangt, smiler Ingunn Gamst.
– Derfor var det topp å få åpne opp den nederste delen også, den delen som inneholdt det gamle oljeskuret.
Med den har de fått direkte utgang til nettopp kaikanten, og kan slik sett sitte ute selv på fuktige sommerdager.
– Det gikk egentlig veldig greit å få klartgjort også denne delen. Det var mest bare å rydde.
Det sosiale er det viktigste
De selger kaffe og litt hjemmebakst. Inntektene går rett tilbake til bygdelaget, som er eieren av kafeen.
– Alt her gjøres på dugnad. Og vi holder i hovedsak åpent på sommeren, selv om vi av og til varmer opp lokalene for en og annen kafédag vinterstid også. Vi har faktisk hatt 15 franske skiturister her, en gang, flirer kaféverten.
Når Framtid i Nord besøker Vorterøya er det midt i Vorterøymarsj-helga. Det er lørdag og strålende sol, og et førtitalls personer er ute og går marsj. Det er folk i nær hvert eneste hus og hytte. Senere på kvelden er det samling og fest på den gamle skolen som i dag er bygdehus.
– Det å ha både skolen og Kaikanten betyr masse for plassen. Hvor lenge det blir å bo folk her ute fast, det kan man jo ikke vite, men at det vi alltid vil saøke hit i helger og ferier, det er det ingen tvil om. Og da er slike møteplasser svært viktige, sier Ingunn Gamst.