Etter elbilenes seriøse inntog i det norske bilmarkedet i 2010, fra Mitsubishi i-MiEV til i dag, har vi gått fra litt snodige småbiler med beskjeden rekkevidde til elbiler som kan ta deg til hytta og tilbake uten at du må fram med ledningen.
Nå oppleves i-MiEV som en «gammeldags» bil i sjangeren. Kapasiteten framstår som snau, og folk forventer mer. En gang var rekkeviddeangst en høyst reell del av elbilopplevelsen, men når de nyere bilene i dag klarer fra 25 til 50 mil mellom hver lading, er ikke det ordet så viktig lenger.
Bare elektrisk
I dette miljøet ruller Daimler ut en ny serie med Smart-biler, som i Norge kun er elektriske. Selve symbolet på Smart er den snertne toseteren, men man får også en langt mer praktisk femdørs variant, med sitteplass til fire, kalt Forfour.
Den ser ganske så funky ut. Testbilen er svart med en slags grønn ramme rundt den kompakte og lett gjenkjennelige formen. Det er en småbil, snaut 350 centimeter lang, med grei plass til fire personer med en moderat shoppingstil.
Om det ytre ser ganske friskt ut, så er ikke teknikken helt per kasse. Batteriet har en kapasitet på 17,6 kWh, omtrent det samme som i-MiEV, Volkswagen e-up! og den tammeste versjonen av BMW i3. Oppgitt rekkevidde er 155 kilometer, som i virkeligheten vil si noe over 10 mil, avhengig av vind- og værforhold. Med andre ord er Smart Forfour en utpreget bybil. Som bør lades etter nær sagt hver eneste tur.
Men det er ikke nødvendigvis så enkelt som det høres ut. For bilen har ikke kapasitet til hurtiglading, hvilket gjør at den trenger mange ganger så lang tid på å fylle opp batteriet sammenlignet med sine konkurrenter. I tillegg har byene fått et massivt press på ladestolpene. Finner du en som er ledig, bør du i sammen slengen levere inn en lottokupong.
Oppoverbakke
Dette preget vår testperiode.
Gatelading ble aldri en opsjon, og bruken ble deretter. Det var som et gufs fra 2010, da bilen ikke kunne brukes til annet enn bitte små turer. Og da vi til slutt måtte ut av byen, med det som tilsynelatende ville være akkurat nok batterikapasitet, minnet Smarten oss på at topografi er et sentralt element i rekkevidderegnestykket.
I bunn av en lengre oppoverbakke hadde vi kapasitet tilsvarende drøye to mil igjen, etter et par kilometers stigning gikk telleverket fra tall til to horisontale streker. Det å kjøre en elbil, på motorvei, med en måler som har gitt opp å regne på om man har noe igjen på batteriet, er en svett opplevelse.
Det gikk, og av en eller annen grunn mente bilen at det faktisk var ni prosent kapasitet igjen da vi stoppet. Men det er lenge siden vi har kjent på følelsen av at en elbiltur kan ende på planet av en NAF-bil.
Hvileskjær
Hadde den elektriske drivlinjen levert på 2017-nivå, ville Smart Forfour vært en fin småbil. I by er den suveren, med en svingradius som en gaffeltruck, et omfang som gjør at den får plass i alle luker, store glassflater som gir god oversikt, og i bunn ligger elbilens lettkjørthet. Plassen innvendig er grei, og det enkle interiøret fungerer som ventet om man tar prislappen i betraktning.
På motorvei er den i feil element, støynivået er som å sitte ved siden av en foss, og styreenheten altfor lett. Dette er ikke nødvendigvis så farlig. Forfour er en bil som bor i by, men selv der trenger man et adekvat nivå av batterikapasitet når lading aldri er en selvfølge ved endt reise. De med lademulighet hjemme vil klare å toppe batteriet i løpet av natten, men selve reisen kan ikke være på særlig mange mil før man må tenke på at man faktisk skal hjem også.
Smart Forfour i denne utgaven er et utpreget hvileskjær for Daimler, som nettopp har faset ut den elektriske versjonen av Mercedes-Benz B-klasse, og gjør seg klare til å lansere en helt ny rekke med elbiler fra 2019.