MALMÖ (VG) Hun la hodet rolig på rattet. «Nå klarer jeg ikke mer,» tenkte hun – og var på vei til å gli bort, bort fra livet?

Plutselig sperret Hege Lanes Steinlund øynene opp. Det gjorde vondt alle steder. Bilen var et eneste stort vrak. «Skjerp deg, jente, du kan f … meg ikke gi deg,» sa hun til seg selv mens hun hørte sirener. Hjelpen var på vei. Hun måtte holde ut litt til, bare litt til. Hun skulle ikke dø.

Vi sitter i lobbyen på et hotell i en forstad til Malmö i Sør-Sverige. Den tidligere dommeren og linjedommeren Hege Lanes Steinlund (47) smiler mye. Det har hun alltid gjort, hun som fortsatt er den eneste kvinnen som har gått på sidelinjen i en cupfinale for herrer.

Stadig beveger hun på seg, stadig må hun skifte stilling. Men like blid er hun.

SKJEBNER I IDRETTEN

* Idretten er full av lykkehistorier, men også mange dramatiske skjebner.

* I en ny artikkelserie vil VG fortelle om stjernene som brått fikk karrieren sin endret eller som ikke klarte å leve med suksessen.

* Hva skjedde underveis – og hvordan er det nye livet blitt?

  • Anne-Mari Gulbrandsen: Var svømmestjerne – så kom depresjonen

  • Stein Krosby: Skøyteløperen som ble forhatt, utstøtt og dopingdømt

  • Pål Enger: Fotballtalentet som ble kjendistyv

  • Iver Jønland: Var langrennstalent - ble stoppet av diabetes

  • Christina Vukicevic: Året da alt ble forandret

  • Vegard Heggem: Kunne blitt «verdens beste back»

– Gjør det vondt?

– Hver dag, svarer Hege Steinlund – og smiler igjen, hun som var så nær døden som du kanskje kan komme uten å dø.

Hun mener det gjorde henne sterkere, selv om skadene hun pådro seg i bilulykken i 2003, til slutt innhentet henne og gjorde at hun måtte gi seg som fotballdommer.

Startet som spiller

Hege Lanes Steinlund vokste opp i Lyngen i Troms, men bodde i Bardu fra barna hennes var små. Hun var en ganske god fotballspiller som tidlig fattet interesse for dømming.

Steinlund rykket oppover i systemet og ble stadig lagt mer merke til.

Da vi kommer til 24. mars i 2003, er det to dager til hun skal dømme en kamp i Champions League for kvinner i Tyskland, altså en stor anledning. Den morgenen er Hege Steinlund på vei til lærerjobben på Bardufoss videregående skole. Det er slaps, elendig føre på veiene. Hun setter seg i sin lille Peugeot 205 og tar fatt på de få kilometerne til skolen.

På den siste, lange strekningen før Bardufoss videregående, ser Steinlund en bil som kjører forbi en annen. Alt skjer i en rasende fart, bilen prøver å komme seg inn på rett side igjen, men sjåføren mister kontrollen over bilen, som skjener fra side til side. Steinlund vurderer å kjøre av veien, men der er det både stubber og veldig bratt. Hun våger ikke.

– Jo, her er det liv...

Et voldsomt smell. Steinlunds bil snurrer rundt flere ganger, men blir stående på hjulene.

Så blir det stille.

Det føles som en evighet.

Plutselig høres en stemme.

«Her er det ikke liv …»

Stemmen er ganske nær. Hege Steinlund trekker pusten og roper alt hun kan:

«Jo, her er det liv. Du må ringe, jeg må ha hjelp …»

Hun kikker ned, på et kne som går innover, det andre kneet gjør djevelsk vondt, den venstre armen er garantert ødelagt, ansiktet kjennes helt forferdelig ut. Likevel er det eneste hun klarer å tenke på er at hun skal være i Tyskland for å dømme semifinalen i Champions League to dager senere.

Foto: Simon Rogers, Digitalsport

Hege Steinlunds daværende mann er den første som kommer til ulykkesstedet, faktisk før sykebilen. Det eneste hun klarer å si er: «Har du ringt Rune Pedersen i NFF?»

Så legger hun hodet på rattet og lukker øynene.

Det gikk 50 minutter før helsepersonell fikk Hege Steinlund ut av bilvraket. 50 minutter mens hun ble holdt våken. 50 minutter med ulidelige smerter.

«Dere kan ikke røre meg, ikke rør føttene mine» ba hun – mens folk febrilsk jobbet for å få henne ut av bilvraket.

– Jeg har galgenhumor på det hele – i etterkant. Jeg har ingen problemer med å snakke om det. Men jeg trodde jeg skulle dø …

Motoren var trykket inn i kroppen hennes, hun hadde skallet hodet i rattet og det rant batterisyre ned i ansiktet hennes. Hun ble klipt fri, hun ble satt på krage for å holde hodet stødig.

Skjermet sønnen fra mamma

Så kom helikopteret som skulle frakte henne til sykehuset i Tromsø.

– Jeg hadde alltid drømt om å være i et helikopter. Men ikke på denne måten, sier hun ironisk i dag.

Noe av det vondeste var sønnens reaksjon. Ni år gammel ble han skjermet fra å se moren – rett og slett fordi hun så «for jævlig ut». De ville ikke at han skulle ha det synet. Da sønnen endelig fikk komme til sykehuset og besøke mamma, var hele rommet til Hege Steinlund dekket av blomster.

«Her bor det sikkert en popstjerne,» sa en forbipasserende gutt på vei til et annet rom.

Kjempet seg tilbake til banen

Men fighteren var ikke død. Hege Steinlund kjempet seg tilbake, dømte fotballkamper i rullestol – og overvurderte seg selv. Seks måneder etter ulykken gikk hun «på trynet» på tur med barna og måtte gjennom nok en kneoperasjon.

Det tok ni måneder før hun kunne bøye det ene kneet.

VM-SLUTTSPILL: 15. august i 2008 var Steinlund assistentdommer under kvartfinalen i VM mellom Canada og USA. Foto: © Marcos Brindicci / Reuters

Likevel: 13–14 måneder etter ulykken, var Hege Steinlund tilbake som dommer, i en kamp i Toppserien.

– Jeg hadde smerter, men jeg skulle bare tilbake, forteller hun.

Året etter dømte hun U19 VM i Thailand, selv om hun hadde store problemer med beina. Men hun besto den fysiske testen i forkant. Bare det var en seier.

– For fem-seks år siden skulle jeg kjøre ungene på skolen. Jeg hadde lånt bilen til Martin (samboeren). Så kjørte jeg rett i et tre, bilen ble vrak, men det gikk bra med oss. Jeg kjørte igjen med en gang jeg kunne. Slike ting skal ikke stoppe meg.

Har vondt hver eneste dag

Hun forteller at hun har vondt i kroppen hver eneste dag, sliter med hodepine – men er like blid. Ulykken har ført mye med seg, både positivt og negativt, ifølge Steinlund.

I 2006 fikk hun konstatert diabetes.

ELITESERIEDØMMING: Assistentdommer Ivar Michael Jahr (f.v.), dommer Ken Henry Johnsen og assistentdommer Hege Lanes Steinlund går ut på banen før eliteseriekampen i fotball mellom Hønefoss og Molde på AKA Arena i Hønefoss, 20. oktober i 2013. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

I 2013 la hun opp som dommer/linjedommer, fordi smertene og skadene etter ulykken til slutt innhentet henne. Hun visste at hun ville slite med testene, knærne klarte ikke mer, så hun bestemte seg for å hoppe av før hun fikk beskjed om det.

I 2016 ble det oppdaget blødninger i hodet hennes via en skanning. Bakhodet ble åpnet, og det ble fjernet en fire centimeter stor blodansamling. Steinlund måtte sy 27 sting.

Hun kan ikke lenger løpe og trene som hun vil.

– Jeg tror, hvis du overlever noe sånt som jeg gjorde, at du blir mer bevisst på hvordan du vil leve. At jeg kom tilbake, og at karrieren faktisk skjøt fart etter ulykken, det var en seier og en styrke. Men det førte også til at jeg brøt ut av et ekteskap, i 2008, og begynte å leve som jeg egentlig ønsket.

Bor i dag i Sverige

«Du velger din tilstand» er et uttrykk Hege Steinlund bruker.

Hennes tilstand førte henne inn i et forhold med den svenske FIFA-dommeren Martin Hansson, som hun senere giftet seg med. I dag bor de i Karlskrona, sammen med både hennes og hans barn. Datteren Vilde er en talentfull håndballspiller, som spiller 1. divisjon i Sverige. Hege Steinlund selv er fortsatt engasjert i dommergjerningen, er FIFA-instruktør, observatør for det svenske fotballforbundet, sitter i styret i fotballkretsen og i styret i HIF Karlskrona (håndball).

Idrettsinvalid? Jo, men fortsatt svært aktiv.

Hun er glad for alt hun har fått oppleve. Men hva var det største, i karrieren?

– Tre opplevelser var større enn de andre: OL-finalen i Kina i 2008, cupfinalen for herrer i 2010, med Tom Harald Hagen som hoveddommer, og 16. mai-kamper på Lerkendal og Brann Stadion.

Hege Lanes Steinlund gikk på linjen, for Per Ivar Staberg, for siste gang i Sandnes høsten 2013. Da var det nok.

PÅ LINJA I CUPFINALEN: I 2005 var Hege Steinlund linjedommer i cupfinalen for kvinner mellom Asker og Team Strømmen. Her er hun sammen med resten av dommerteamet, (f.v.) hoveddommer Vibeke Larsen, linjedommerne Hege Lanes Steinlund og Marianne Bråthen, og 4. dommer Christina Westrum Pedersen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

– Jeg klarte alt jeg bestemte meg for, dømme i store mesterskap, store turneringer, gå på linjen i cupfinalen for herrer. Det er fortsatt ingen andre kvinner som har gjort. Jeg kjente det i de siste kampene, at dette må stoppe. Men jeg ville avslutte med stil, ingen skulle fortelle meg at jeg ga meg fordi jeg ikke holdt mål. Det handlet om å avslutte med verdighet. Men det ble tyngre og tyngre for hvert år.

– Jeg har hørt mye, men jeg bestemte meg for ikke å bry meg. Det hendte at jeg tenkte «dette må jeg ta videre». Men så gikk det bare over. Det er noen saker som trenger oppmerksomhet, noen som ikke gjør det. Jeg tror ikke det blir bedre av at jeg forteller om ting jeg er blitt kalt fra tribunen. Hadde jeg ikke vært mentalt sterk, så måtte jeg nok hoppet av karusellen. Du kan ikke være fintfølende som kvinne i en mannebransje som fotball. Du blir vurdert hele tiden, så du må være forberedt.

– Hva savner du, etter 27 år i bransjen?

– Jeg savner å komme på stadion, jeg savner å gå i garderoben, lukten, atmosfæren.

Men kampen – den savner jeg ikke.

Den har jeg for lengst vunnet.

SER TILBAKE: Tidligere linjedommer og dommer, Hege Steinlund, som la opp etter 2013, forteller sin historie – om front-front-kollisjonen som nær hadde tatt livet av henne, og hvordan livet som linjedommer i Eliteserien egentlig var. Foto: Bjørn S. Delebekk/VG