I forbindelse med overgrepene i Tysfjord har den læstadianske menigheten fått negativ oppmerksomhet i mediene. Flere – dog ikke alle – av ofre og overgripere skal ha tilknytning til menigheten. I politiets rapport om overgrepene heter det imidlertid at de ikke har noen grunn til å tro at religiøs tilhørighet har betydning for overgrepene.
Læstadianismen er en del av Den norske kirke, og antallet læstadianere i Norge anslås til rundt 50.000. Talsmann for den læstadianske menigheten i Norge, lege og forsker Stein Roald Bolle, fremhever at det sentrale for læstadianerne er den kristne troen.
– Vi har ingen annen forkynnelse enn det Jesus, apostlene og Luther hadde, det er akkurat den samme læren vi holder fast ved. Troen, og kun den, er veien til frelse. Så skal man jo leve et pent og pyntelig liv som kristen, men man blir ikke frelst på grunn av det man gjør, men på grunn av troen, sier han.
Husker du denne saken? – Man føler en sorg for det som skjer -Framtid i Nord
Lars Levi Læstadius
Mannen som startet bevegelsen, den svenske presten Lars Levi Læstadius, var sønn av nybyggeren Carl Læstadius og samiske Anna Magdalena Johansdotter. Han ble født i Jäkkvik i Sverige, i det han selv beskrev som «en kall och ussel stuga» i år 1800. Fattigdom og disharmoni satte sitt preg på hjemmet. Faren var brutal i fylla, og moren hadde et melankolsk sinn, ifølge prest og kirkehistoriker Kåre Svebaks beretning om Lars Levi Læstadius, publisert av Lutherstiftelsens forlag i 1970.
25 år gammel ble Lars Levi Læstadius ordinert som prest, og året etter tiltrådte han som sogneprest i Karesuando, Sveriges nordligste tettsted. Det var imidlertid ikke før fylte 44 år at Læstadius kom fram til «en trygg frelsesvisshet», skriver Svebak. Det skjedde etter et møte med den unge samiske kvinnen Milla Clementsdotter, som han kalte Maria. Læstadius opplevde at Maria «hadde erfaringer i nådens orden» han ikke hadde hørt tidligere, og han skrev at «nu först, tänkte jag, nu ser jag wägen, som leder til lifwet».
Svebak påpeker at Læstadius ikke nøyde seg med å forkynne det søte evangelium, men også Guds vrede og dom. «Bak denne nerve i den såkalte læstadianske vekkelse ligger ikke dømmesyke, men en brennende omsorg for de ubotferdiges frelse», skriver Svebak. Og «Derfor gledet Laestadius seg storlig da vekkelsens vårflom brøt fram over telefrosne hjerter i det høye nord».
Avhold og skole
I Nord-Sverige opprettet han landsdelens første avholdsforening, samt en misjonsskole, og flere slike skoler kom til. «De ble alle likesom planteskoler for vekkelsens nesten utrolige fremgang», skriver Svebak. Læstadius gikk også hardt ut mot alkoholens konsekvenser for den samiske befolkningen.
Den religiøse vekkelsen blant befolkningen i Karesuando oppsto etter et jordskjelv i 1840-årene, og bredte seg i samisk-, finsk- og svensktalende miljøer. Mot slutten av 1840-årene nådde bevegelsen også Norge: Kautokeino, Alta, Lyngen og Ibestad.
20 retninger
Den læstadianske bevegelsen er splittet mange ganger siden rundt år 1900, og rommer i dag omtrent 20 ulike små og større retninger, forteller Torjer Andreas Olsen, førsteamanuensis ved Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet (UiT).
Tre retninger dominerer i Norge: De førstefødte som har menigheter spredt over hele landet, særlig i flere av de større byene (Narvik/Ofoten, Lofoten, Tromsø, Tysfjord, Bugøynes, Kirkenes, Bodø, Trondheim, Oslo, Porsgrunn), Lyngen-læstadianismen (Tromsø, Nord-Troms, Alta, Kautokeino og Vadsø) og Alta-retningen/de småførstefødte (Alta, Øst-Finnmark).
– Navnet «de førstefødte» kommer av ideen om å være «av den førstefødte menighet», altså de sanne kristne. Navnet «de småførstefødte» er i utgangspunktet et økenavn gitt av motstandere, forteller Olsen.
Læstadianerne er stolte av den lokale og nordlige arven, understreker Olsen. Når det gjelder forholdet til det samiske samfunnet, er det tvetydig.
– Læstadianismen er en viktig del av samisk historie uten å være synonymt med samisk kristendom. Mange samer er i dag læstadianere, men læstadianismen passer heller dårlig med den moderne urfolksidentiteten, sier han.
Bolle forteller at samene i dag utgjør et lite mindretall av vekkelsen.
Spenningsforhold til kirken
Læstadianismen har siden starten stått i et spenningsforhold til kirken, ifølge Roald Kristiansen, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UiT.
– Læstadius var ikke redd for å kritisere sin samtids kirke, sier Kristiansen.
Læstadius var pietist, og det kom til å prege den vekkelsen han la grunnlaget for. Prestene var dessuten mange steder negativt innstilt til læstadianerne fordi de forstyrret gudstjenestene.
– Læstadianerne ble ofte sterkt grepet og lot det komme til uttrykk gjennom ekstatiske utbrudd med hyl, gråt, hopping, omfavnelser og lignende, sier Kristiansen.
Noen steder tilkalte presten lensmannen for å roe gemyttene.
– Den mer organisatoriske spenningen i forhold til kirken kom til uttrykk ved at bevegelsen hadde sine egne predikanter og egne møter, uavhengig av prest, sier Kristiansen.
I nyere tid, på 1970- og 80-tallet, skapte endringer og reformer i statskirken splid med læstadianerne flere steder.
– Vanlig kirkelig praksis, som juletre i kirken, skapte samarbeidsproblemer med den læstadianske forsamlingen. Rundt årtusenskiftet bestemte en av de læstadianske gruppene – de førstefødte – seg for selv å ta hånd om dåp og nattverd, forteller Kristiansen.
Kjønn og makt
Torjer Andreas Olson har forsket på kjønn og makt i det læstadianske miljøet. Han forteller at predikanten har en særs sterk posisjon i læstadianismen.
– Han – det er alltid en mann – har ingen spesiell utdannelse og plukkes ut av forsamlingen, i praksis av andre predikanter. Predikantene snakker Guds ord og forvalter sannheten. Dette gir enorm makt og enormt ansvar. Det er få offisielle roller i menighetene som er åpne for kvinner, forteller han.
Det legges vekt på at ekteskapet er rammen for seksualitet og samliv, at mannen er familiens overhode, og at homofili er synd. I store deler av miljøet må kvinner fortsatt dekke til håret under forsamlingene. På 1960- og 70-tallet begynte imidlertid læstadianerne å snakke og skrive om kjønn og kjønnsroller, påvirket av storsamfunnets likestillingsdebatt.
– I dag er det en viss flyt. Kvinner tar høyere utdanning. Bevegelsen er mer en bybevegelse enn en distriktsbevegelse, forteller han.
Selv om politiet i sin rapport avviser at religiøs tilhørighet har hatt betydning for overgrepene, skriver de at det i noen tilfeller har hatt betydning for politiets mulighet til å innhente informasjon om det som har skjedd.
– Dette går blant annet på hvordan man skal forstå avvergeplikten, hvor det for noen år siden ble en innskjerping i norsk lovverk. Vi har derfor endret vår praksis slik at vi bedre skal kunne hjelpe både offer og overgriper, og slik at lovverket følges, sier Bolle.
Seksualitet
Med økt sentralisering og urbanisering er læstadianismen i større grad blitt en av flere kristne bevegelser, påpeker Olsen.
– Særlig de unge ønsker å være kristne, samtidig som de ser med stolthet på arven fra den læstadianske vekkelsen. De overgrepssakene som har kommet fram, har nok likevel rystet bevegelsen. Predikantene har gjennomgående taklet slike saker elendig. Flere av menighetene har dermed måttet utvikle retningslinjer og ordninger for sånt, sier han.
Seksualitet er et vanskelig tema for læstadianerne, ifølge forskeren.
– Det er tradisjon for at seksualitet først og fremst knyttes til synd og skam. Dermed er det et tema det er vanskelig å snakke om, sier Olsen.
Bolle mener det er en for snever forståelse av læstadiansk forkynnelse.
– Seksualitet er en gave fra Gud som tilhører ekteskapet, kommenterer han.
De tre retningene
Hovedforskjellen på de tre retningene i læstadianismen, i tillegg til det geografiske, kan forklares ut fra tre momenter, der det første er organisasjon:
– De førstefødte er organisert med hovedsete i Sverige. De småførstefødte er orientert og organisert mot Finland, der de gjerne reiser på storsamlinger sommerstid som samler flere titalls tusen mennesker. Lyngen-læstadianerne er den eneste særnorske retningen, forteller Torjer Olsen ved UiT.
For det andre er praksisen litt ulik.
– Lyngen-læstadianerne er de eneste læstadianerne som ikke lenger har rørelse – som skjer når noen blir særdeles beveget av sorg over synd og glede over syndenes forlatelse. Da er det gråt, latter og omfavnelse når syndsforlatelsen gis. I tillegg er de lyngenlæstadianske kvinnene de eneste som ikke trenger å dekke til håret under forsamlingen.
Teologien er heller ikke helt lik. Olsen gjør et forsøk på en forenkling av de viktigste forskjellene:
– Lyngen-læstadianerne mener som de eneste at dåpen er helt nødvendig for frelse. De førstefødte og de småførstefødte legger stor vekt på at forsamlingen er eneste stedet der tilgivelse kan gis. Samtidig er det ikke en klar organisasjon hos noen av dem. Dermed er det ikke helt klare grenser for å være innafor eller utafor. Det er ingen sekt, påpeker han.
Troen kommer først
Selv om nattverd, skriftemål og tilgivelse for synd er viktige elementer for læstadianerne, er det sentrale hva som kommer først av det og troen, ifølge talsmann for den læstadianske menigheten i Norge, Stein Roald Bolle.
– Vi tror at det som frelser, er troen på Jesu død og oppstandelse. Luther fikk ikke fred i sin samvittighet før han fikk høre ordet om syndenes forlatelse, som han tok imot med tro. Men først kommer tro, så det andre. Hvis man, som i katolisismen, tror at det man selv gjør kan gi tilgivelse, tilintetgjør man det Jesus har gjort, sier han.
Han påpeker likevel at tilgivelse ikke betyr at man slipper ansvar.
– Hvis man har gjort noe feil, skal man selvsagt gå tilbake og rette opp i det, sier han.
Til tross for at læren er den samme som før, understreker Bolle at læstadianere flest lever moderne liv.
– Vi praktiserer totalt avhold av alkohol og er ellers helt vanlige folk med helt vanlige jobber, som ønsker å leve ordentlige liv. Mange har høyere utdanning, og det er ingen forskjell med hensyn til kjønn der. Folk er ingeniører, forskere, leger – og selvfølgelig også snekkere og rørleggere og så videre.
Kleskoder – som at kvinner skal dekke håret under gudstjenester, og for øvrig også kleskoder for menn – er en del av den bibelske lære fra aposteltiden. Det samme er ordningen med kun mannlige predikanter.
– Men det er et poeng å understreke at det å være predikant ikke er lønnet arbeid, det er noe man blir pålagt. Ingen ønsker å ha den rollen, det er en ekstra oppgave som medfører et ganske stort ansvar, og det er på livstid, sier Bolle.
Han opplever at Tysfjord-saken urettmessig kobles til den læstadianske menigheten, og bidrar til å stemple dem.
– Tysfjord-saken er skrekkelig i sitt omfang og for ofrene det gjelder. Overgrep er galt på alle måter, og noe vi jobber mot på mange forskjellige vis: i forkynnelse og holdningsarbeid. Men vi opplever at mediene har forhåndsdømt uskyldige mennesker i denne saken. Det vil ta årevis, kanskje vil man aldri greie å korrigere det feilbildet som er gitt. Vårt oppdrag er å forkynne Guds ord. Folk skal få oppleve å ha en personlig tro, som gir en indre verdi i livet, og håpet om et liv etter døden.