”Om hundre år er allting glemt”, sier et gammelt ordtak. Og mye sant er det i det. Vi glemmer både egne og andres historier, hvis de ikke blir fortalt. Dette er en slags hyllest til tante Ågot (Gamst, f. Isaksen ) og onkel Alvin (Gamst), som begge har levd i nærmere hundre år hver, og begge har vært- og er- store formidlere / fortellere. I tillegg har de bidratt sterkt i samfunnet med ulike egenskaper.
Onkel er blitt 94 år, tante er 90, og jeg besøkte dem for litt siden på Bo- og Kultur i Nordreisa, der de heldigvis får bo sammen og ha godt stell nå når helsa er på hell. For uendelig mye omsorg og gjestfrihet har disse to gitt i mange tiår, fra deres hjem i Rotsund.
Krigsutbrudd
Nylig var det 9. april, og 75 år siden Alvin, på møbelsnekkerlinja i Bardu, fikk høre at tyskerne var gått inn i Oslo. Alle på snekkerlinja ble straks satt i gang med å lage materiell til militæret. Hestetruger, skikjelker med mer. Som kjent fortsatte motstanden mot okkupasjonsmakta på ulike nivåer rundt om i landet. Alvin fikk blant annet i oppdrag å lage ny propell til et norsk fly (gammeldags og egentlig utdatert) som var skutt ned. Våre egne tresorter dugde dårlig til dette, da de trakk for mye vann. En Bardudøl ga da sitt mahognymøblement som råmateriale til flypropell, og den dyktige eleven kunne ta til med nøyaktighetsarbeidet.
I løpet av 2. verdenskrig prøvde Alvin å flykte over til Sverige for å komme seg videre og kjempe på de alliertes side, men ble stoppet av et fryktelig uvær. Han var også med i konvoi i Nordsjøen som ble angrepet av både fly og ubåter, og ble en av de som var heldig å overleve.
Lidenskapen for snekring fikk han tidlig. Og allerede som guttunge måtte bygdefolk ty til hans egenskaper. En av nabojentene tjenestegjorde hos biskopen i Tromsø, og på en reise nordover, ville han derfor stoppe for å besøke familien hennes. Fortvilelsen ble stor i huset, for hva om biskopen måtte gjøre sitt fornødne mens han var der?! Doen var i fjøset, og dit kunne de ikke sende selveste biskopen. Da alle mannfolkene var på fiske, sendte de bud på den snekkerglade Alvin, og ny-doen ble så bygget. Om den geistlige faktisk måtte trede inn der, forteller ikke historien.
Alvin ville lære mer, men skolegang kostet. Han måtte låne 400 kroner, og fikk fire forskjellige personer til å kausjonere for hver sine 100 kroner. For å få det i havn, rodde han fra Rotsund til Havnnes (på Uløy), derfra til Ravelseidet, før han kunne returnere. Høsten 1939 kunne han ta fatt på sin drøm om å lære mer.
Evakuering
I løpet av krigen giftet han seg med sin hjertenskjær, Ågot, og da evakueringa tok til, var hun høygravid. Heldigvis evakuerte familien samlet, og både foreldre og søsken til Ågot (blant annet min mor, Pauline) var med til Kalle i Lofoten. Der fikk de først bopel i en stor og trekkfull gård, og holdt på å ”fryse i hjel” .
Etter en tid fikk mennene som hadde bruk (til fiske), lov til å seile hjem for å hente utstyr. Slik kunne de være ressurser på det nye, midlertidige oppholdsstedet. Faren til Ågot, Ulrik Isaksen, fikk en lang liste med seg over nødvendige ting. Og da han returnerte med matter, gardiner, fiskekvern, sysaker etc, var det som julaften. Tante fortalte, med tårer i øynene, om den kommende lørdagskvelden - da de hadde hengt opp gardiner foran de sorte gluggene, lagt matter på golvene og bakt kake. De hadde fått kjøpe fløte i butikken. Det var nærmest sakral stemning i månedskarstua. Og kjenner jeg ”ho besta” rett, ble det også sunget salmer.
I begynnelsen av desember 1944, så lille Knut (Gamst) dagens lys. Det var vel ikke mye ”dagens lys” i mørkeste desember, men alle som har opplevd mirakelet ved at et lite barn blir født, kan vel tenke seg at kjærlighet og varme kompenserte titusener av ganger for manglende lys.
Gjenreisning
Da krigen endelig var slutt, vet vi at svært mange i nord kom hjem til omtrent ingenting. I Rotsund sto de fleste husene, og bortsett fra behov for grundig rengjøring og opplevelse av manglende eller ødelagt inventar, så kom de likevel hjem.
Tante husker takksigelsen på første forsamling i bygda. På den tiden møtte nærmest alle på forsamling, eller lesning på søndagene. Og alle hadde de måttet forlate hjemmene sine. Sjelden har vel takkesalmene vært sunget med slik oppriktighet.
Alvin startet opp med møbelverksted straks de kom hjem. Først fra stua til svigerforeldrene, så fra halvparten av ei tyskerbrakke. Etterhvert ble det utvidelse, og Rotsund Snekkerverksted trengte flere mann i arbeid. Alt manglet rundt om, og leveringene var mange. Fra Kirkenes i nord til langt sør i Troms kom bestillingene. Militæret, skoler, internat, kirker og private hjem. Og folk kom med sine ærender via båt, bil og sykkel. Et utall av skolepulter ble produsert til skoler nært og fjernt. I 1967 leverte Rotsund Snekkerverksted alle kjøkken og garderobeinnredninger til 86 leiligheter som NATO bygde i Kirkenes. Både Grand Hotell i Hammerfest og SAS hotellet i Tromsø, fikk på 70-tallet garderobeinnredninger fra Rotsund Snekkerverksted. 10-12 mann fra bygda var i arbeid der i mange år.
Etterhvert formidlet de også den nye tids fabrikklagede møbler, og økt behov for areal, parkering med mer, medførte flytting til Storslett. Dagens «Bo-senteret», er en videreføring av Rotsund Snekkerverksted, som for få år siden ble solgt ut av familien. Firmaet hadde da i mange år blitt ledet av sønnen Knut. Som feiret sin 70-årsdag samtidig med 70-årsmarkeringen for evakueringen forrige høst/vinter.
På nedsiden av veien lå verkstedet og forretningen, på oversiden lå det private hjemmet til Ågot, Alvin og Knut. Skjønt privat. . Hver eneste kunde som måtte vente, enten på skyss eller på utført arbeid, ble sendt opp til ”ho Ågot”. ”Gå bare opp til ho Ågot, så får dere kaffe og noe å spise mens dere venter. ”, var Alvins vennlige oppfordring til kundene. Og tusenvis er de kaffekopper og matfat tante Ågot har ordnet med i flere tiår, gratis. Som om det ikke var nok, trakterte hun ”oss ongan” i nabolaget også - sikkert hver dag. Tante sine fire søsken- med store ”ongeskokka” bodde like i nærheten, og ho Tante og han Onkel - har vært som våre andre foreldre for stort sett hele hurven.
Når man er barn, er tingene som de er, og man er fornøyd med det som er bra. Senere i livet reflekterer man gjerne mer, og man får små ”åpenbaringer”, på godt eller mindre godt.
Vi barna i nabolaget har i voksen alder ofte snakket om for en gave det var å vokse opp med så mye virksomhet, vennlighet og varme rundt oss. Både tante og onkel hadde et eget lag med barn, og stor evne til å se det komiske i situasjonen.
Alvinstubben
Ved tante og onkels mangeårige hjem i Rotsund, ved bålplassen i hagen der så mange har kost seg med god mat og gode historier, står en stubbe, «Alvinstubben». Furustubben som er ca 90 cm høy og 60 cm i diameter fikk Alvin hos Ågots fetter, Leif Reiersen, på sagbruket i Nordreisa. Men han fikk den kun hvis han klarte å løfte den opp på lasteplanet. Det klarte Alvin, for omtrent femti år siden. Stubben har vært brukt til å kløyve ved på, og som sitteplass. Den har også vært prøvd løftet av mange, uten at de har lyktes. Stubben står der som en liten bauta, og forteller om ei tid der rå styrke ofte ble behøvd da landet skulle bygges opp igjen. De var sterke karer, og vant med hardt kroppsarbeid. Alvin var av det råsterke slaget.
Mine egne foreldre er gått bort, men stadig er det noe jeg skulle spurt om. De siste årene har jeg derfor hatt med meg en notisbok når jeg besøker gjenlevende slektninger, eller andre. Jeg kommer alltid beriket fra slike besøk, ofte også sjelelig. Takk.
