I en ballbinge kan en av fotballens store utfordringer være løst: – Var ingen som trodde på det

Gummien som brukes på kunstgressbaner verden rundt, kan i løpet av de neste årene bli forbudt som følge av miljøhensyn. I over to år kan en ballbinge på Svendstuen skole i Oslo hatt løsningen.

Anita Amundsen (12) og Klara Kilander (12) spiller fotball i ballbingen på Svendstuen skole. I snart to år har den vært del av et prøveprosjekt knyttet til miljøvennlig kunstgress.  Foto: Monica Strømdahl

fotball

Kjell Ivar Bache møter oss på den lille ballbingen utenfor Svendstuen skole i bydel Vestre Aker i Oslo.

Bache er konsernsjef i selskapet BioBag. Som navnet på selskapet hinter om, jobber de til vanlig med bionedbrytbare produkter til matavfall.

Men da diskusjonen om at gummigranulatet på kunstgressbaner verden over er et miljøproblem kom for noen år siden, kom en ny tanke i Baches hode.

«Et selskap som oss burde kunne løse problemet på et eller annet vis», tenkte han for seg selv.

Så sa han det til kollegene sine.

– Men det var ingen som trodde på det, sier han og ler.

Kunstgressproblematikken

Den første fotballbanen som fikk kunstgressdekke i Norge, var Harstad stadion i 1977.

Kunstgressbaner er den nest største kilden til spredning av mikroplast til naturen.

EU fremmet i fjor sommer et forslag om å forby gummigranulat i kunstgressbanene på grunn av miljøhensyn.

Dagen etter at forslaget ble fremmet, uttrykte Det europeiske fotballforbundet (Uefa) gjennom et brev at de tror et slikt vedtak ville fått katastrofale følger for fotballen.

Høringene i EU-organene skulle i utgangspunktet komme til en konklusjon i juni, men dette er mest sannsynlig utsatt som følge av koronaviruset.

I Norge har Miljødirektoratet kommet med forslag til tiltak som vil kunne redusere utslipp fra kunstgressbaner med opptil 98 prosent.

Plutselig løsning

Dermed gikk Bache fatt på oppgaven om å lage et miljøvennlig granulat på egen hånd.

Etter en del prøving og feiling med egne produkter, tok han turen til selskapet Borregaard i Sarpsborg. Borregaard produserer blant annet cellulose som brukes i papir og får av det et biprodukt kalt lignin.

Dette biproduktet ønsket Bache å teste sammen med sine egne bio-nedbrytbare polymerer.

– Sjefforskeren der hadde sterk tvil, sier han – og ler igjen.

Likevel fikk han tilsendt 50 kilo lignin for å teste.

– Så var det «art by accident». Det ble kjempebra på et par forsøk.

Produktet ble et granulat som ligner gummigranulatet, men er noe større.

Slik ser det miljøvennlige granulatet til kunstgressbaner som Kjell Ivar Bache og BioBag har utviklet.  Foto: Monica Strømdahl

Prøveprosjekt med gode resultater

Derifra begynte ballen å rulle hurtig. Først ble granulatet vurdert til å være godt nok til å brukes på breddebaner av et Fifa-sertifisert laboratorium som klassifiserer kunstgress-systemer.

Så gjorde Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås et forsøk som viste at granulatet i jordsmonn ville brytes ned i løpet av fire til åtte år.

Det tar oss tilbake til ballbingen utenfor Svendstuen skole i Oslo. Bache plukker opp biter av granulatet og viser det frem i hånden. Her har det vært fylt med hans granulat i nesten to år i et prøveprosjekt sammen med Norges Fotballforbund (NFF) og Oslo kommune.

I ballbingen på Svendstuen skole kan konsernsjef i BioBag, Kjell Ivar Bache, konstatere at granulatet hans fortsatt fungerer som ønsket etter nesten to års bruk.  Foto: Monica Strømdahl

– Dette er meget interessant. Vi ønsker veldig at det skal komme på banen noen som kan produsere et granulat for kunstgress som er hundre prosent resirkulerbart, sier anleggssjef i NFF Ole Myhrvold.

Etter halvannet år ble det gjennomført en test på om granulatet fortsatt fungerte som det skulle på banen. Da testes det blant annet hvordan ballen ruller og spretter, samt mykheten på banen.

– Da tilfredsstilte banen kravene. Når det var såpass lenge siden banen ble lagt, var det et veldig godt tegn, sier Myhrvold som selv bor i nærheten av banen og innimellom titter innom for å se med egne øyne.

– Jeg har ikke sett noe tegn at det har begynt å bryte seg ned.

I dag brukes banen i hovedsak av barn og foreldre i hovedområdet. Det neste leddet i prøveprosjektet er å teste banen med eldre spillere over tid, men det har koronapandemien nå satt en stopper for.

– Det er mest lek og ikke noe sånn alvorlig ballspill. Jeg skulle gjerne hatt noen eldre spillere til å teste, sier Myhrvold.

Anleggssjef i NFF, Ole Myhrvold, er positiv til testene som er gjort av granulatet til BioBag.  Foto: Rigmor Sjaastad Hagen, Romsdals Budstikke

Pris kan være utfordring

Det er nå snart et år siden den tyske avisen Welt meldte at EU hadde sendt ut et forslag om forbud av bruk av mikroplast, en av bestanddelene i gummigranulatet som brukes til å fylle kunstgressbaner.

Flere mulige løsninger er foreslått og forsøkt. Aftenposten har tidligere blant annet skrevet om tre kunstgressbaner i Fredrikstad hvor olivensteiner erstatter gummigranulatet. Sukkerrør, sand og kork har også vært blant forsøkene på å finne et nytt produkt som både er miljøvennlig og oppfyller de spillemessige kravene. Det er også blitt bygget baner uten noe fyll i Norge

– Vi er veldig interessert i alle alternativer som gjør at vi kan få en mer miljøvennlig kunstgressbane, sier Myhrvold.

Felles for mange av de mulige løsningene, er at de er dyrere enn gummigranulatet. Det gjelder også Baches granulat. Det er anslått å være rundt fire ganger så kostbart som dagens kunstgressfyll.

Men både Bache og Myhrvold håper og tror at produktet kan bli rimeligere dersom etterspørselen går opp. Og Bache kan informere om at det har vært stor interesse også i andre land i Europa. I dag har også en bane i Zürich i Sveits tatt i bruk produktet.

– Så kommer vi til å videreutvikle produktet, både med tanke på å få det bedre og mer konkurransedyktig, sier han.