Kommuner over hele landet er i den ulykksalige situasjon at det utredes, sonderes og forhandles om eventuell avvikling av eget lokalt sjølstyre. Regjeringas største sentraliseringsprosjekt, kommunereformen, er en enorm tidstjuv og et pengesluk.

I vår nye folkesport, karttegning, spriker forslagene i alle retninger, overlapper hverandre og stemmer ofte dårlig med terrenget. Disse aktivitetene, som mange feilaktig tror er en pliktøvelse, fører til splittelse i befolkningen. Nylige oppslag i Framtid i Nord viser at det også er slik i Lyngen.

Avhengig av et mirakel

Bestillingsverket "Kriterier for god kommunestruktur" fra regjeringas håndplukkede eksperter, det såkalte Vabo-utvalget, ligger til grunn når konsulentbyråene tjener gode penger på å utarbeide lokale sammenslåingsanbefalinger. Ikke overraskende konkluderes det derfor med flere fordeler enn ulemper også ved sammenslåing av Kåfjord, Storfjord og Lyngen.

For å tippe over på pluss-sida, innrømmes dog nødvendigheten av effektiviseringsgevinster innen administrasjon og tjenesteproduksjon. Man er altså avhengig av et mirakel, for hvor er eksemplene på besparelser fra virkelighetens verden?

Evig bygdekrangel

Så fraværende er disse at selv statsråd Sanner har måttet forlate økonomi som argument for sitt prosjekt, og siste DIFI-rapport er enda en bekreftelse på at kvaliteten på tjenestene er omvendt proposjonal med kommunestørrelsen. Interkommunalt samarbeid kan dessuten sikre tjenestenivå og fagmiljø der det er vanskeleg for den enkelt alene, samt ønskede stordriftsfordeler.

At en Lyngenfjord kommune kan bli åsted for evig bygdekrangel og lokaliseringsstrid undervurderses nok dessverre av rapportmakerne. Der ulempene er mer innlysende hevdes det at de kan lindres med "nærdemokratiske tiltak og lokale servicetorg."

Hvor lenge er det sannsynlig at slike får bestå når rasjonaliseringsbehov i storkommuner melder seg og krever samling på et sted? Uansett hvor det blir, vil noen på strekningen Nord-Lenangen - Oteren - Djupvik få lang vei til administrasjonssenteret og vise versa. Økt sentraliseringspress innen skole og omsorg er det også grunn til å frykte.

Fjerde forvaltningsnivå

Wiktor Sørensen og Tor Petter Christensen, som 30/12 skriver at de heller vil bli tromsøværinger, ser også avstandsproblemet og framhever "ordninger med bydelsutvalg og utviklingsselskap". Førstnevnte blir noe av et paradoks ved at vi således får et fjerde forvaltningsnivå. Regjeringas primærønske var jo reduksjon til bare to.

De med den glupe idéen vet kanskje heller ikke at der hvor dette har vært prøvd, har det stort sett blitt avviklet etter at makteliten har blitt varm i trøya med sitt nye og større ansvar. Kronikkforfatterne bruker Bergen og Skjerstad som forbilder. Som om de ikke skulle ha nok å stri med mellom de syv fjell, prøvde politikere uten magemål å friste motvillige naboer med eget bydelsutvalg. De glemte da at det de hadde av slike underliggende enheter, allerede er strøket av kartet.

Urban visdom

I Skjerstad, som ble en del av Bodø under Ernas tid som kommunalminister, eksisterer enn så lenge et slikt rent supperåd. Innflytelsen begrenser seg til bygdeboka og noen snøscooteløyper. I viktige saker er de prisgitt hva byfolket i sin urbane visdom bestemmer. Nylig sa et enstemmig bygdeutvalg nei til et stort hyttefelt, men hva hjelper det når Bodø ikke ser verdien av beitemark?

Hvorfor tar ikke de to herrer seg heller en tur i eget nærområde? Hvordan har det gått i Ullsfjord med næringsutvikling, utbygging av infrastruktur og folketall etter 50 år med alle de herligheter det hevdes man får nyte godt av bare en blir underlagt Tromsø?

Kjenner de ikke naturloven om at all sentralisering av makt fører til sentralisering av aktivitet? Mange distriktskommuner har sant nok hatt befolkningsnedgang, så også Lyngen, men det er bare blåbær mot Ullsfjord der bare en av tre er tilbake. Storfjord derimot, uten synergieffektene fra byen, har bemerkelsesverdig nok opprettholdt folketallet.

God tro på genene

Skribentduoen må ha god tro på lyngsværingenes gener når de skriver at "vi må evne å fostre lokalpolitikere som kan fronte distriktenes sak uavhengig av kommunestørrelse". Med 3% av folketallet skal man altså få Lyngen til å blomstre via bystyret på Tromsøya. Vet de hvor mange som sitter der i dag fra ytre bygder?

Ordførere, med øvrige folkevalgte i ryggen, viktige ombudsmenn for innbyggerne, forsvinner med deres løsning. "Sterkere regional aktør" står det i utredningen om Stor-Lyngen når tre slike ambassadører som kan slå i bordet hos fylke og stat, gjerne sammen for felles sak, skal erstattes av en enslig svale.

Begge veier

Landet rundt står nå lokalsamfunn opp for lokal sjølråderett og avslutter en prosess som virker lammende på så mangt. De kan nå konsentreres seg om å gjøre kommunen de allerede har, bedre. Det gjelder om å stå i mot både pisk og lumske gulrøtter fra regjeringen og ikke la seg skremme av sabelraslingen om inntektssystemet.

Om småsamfunnene er hardt presset, vil de likevel ligge langt bedre an som selvstendige enheter enn som forvokste distriktskonstuksjoner eller stemoderlig behandlede utkanter i bykommuner.  På den vakre halvøya mellom innland og kyst bør  de vende blikket begge veier i det gode samarbeidets navn. Ellers bør parolen være: "La Lyngen Leve!"