Prøver Violet Road å bytte ut fansen?

Violet Road spilte på hjemmebane, men det føltes av og til som om man var på to forskjellige konserter.

4

Violet Road

Kulturhuset, Tromsø

kultur

Åge-favoritten og hurraguttene Violet Road ga nylig ut albumet «Lines Across Lights» og har fartet Norge rundt med det nye materialet. Før turneen skal avsluttes i Oslo, sto to dager på scenen i Kulturhuset i Tromsø for tur.

Fredag var storstuen fylt til randen med 900 i salen, og sitteplassene var for anledningen fjernet for å få nok plass. For å lage en festaften i hjembyen, stilte Violet Road også med intet mindre enn både Resirkulert og Hollow Hearts som oppvarmingsband.

Til tross for gode opptredener fra begge, ble det hele dessverre litt ødelagt av enkelte publikummere som hadde betalt nesten 500 kroner for å sitte og rope til hverandre, fremfor å lytte til konserten.

 

Mindre hattefaktor

Senere ble det omsider klart for bandet alle hadde kommet for å se, og forhåpentlig også høre. Kunne de få selv den mest satte publikummer til å reise seg og høre etter? Absolutt, i hvert fall til å begynne med.

Det var et litt annet Violet Road enn vanlig som entret scenen til en synth-tung og mystisk intro. Med ny trommeslager og anslagsvis 40 prosent mindre party- og hattefaktor, startet bandet med å hovedsakelig spille låter fra sitt ferskeste album. Sounden her er betydelig mørkere og mer gitartungt enn hva man er vant til å høre fra den kanten.

Fra kveldens første låt dras tankene mer i retning åttitallets new wave-storhetstid, innpakket i mye bakbelysning og retrosynther. Allerede i andre låt dro imidlertid eldstebror Rundberg fram saksofonen og innførte en sunn dose yacht-rock i miksen.

Man kan trygt si at bandet har foretatt et aldri så lite musikalsk stilskifte med det nye materialet. Tidligere kunne de kanskje best beskrives som en slags hybrid mellom DDE, Dave Matthews Band og Kurt Nilsen, der tonen mellom band og publikum var jovial nok til å kunne få Charter-Svein til virke introvert i forhold. Nå passer nok referanser som Phil Collins, Leonard Cohen (uten Leonard Cohen) og – på en sær måte – også Depeche Mode litt bedre.

Se iTromsøs billedserie fra konserten! (Krever innlogging)

Musikalsk sceneskifte

Bandet dro etter hvert på med litt mer anthem-aktige låter, som «A Whole Lot Better», der bandet ristet liv i publikum med enda mer saksofon og en meloditeft som kan beskrives som at det siste tiårets SUV-reklamerefrenger møter The Ark, bare uten homoerotikken.

 

Etter den ferske låten «Keep on Running» (som kunne oppfattes som et lite nikk i retning Bruce Springsteen) fikk endelig også den mest skravlende og kaklende delen av fansen det de hadde betalt for. Etter at mandolinen var plukket fram, ble det nemlig klart at bandet skulle «ta oss med til da de var ung», og serverte en noe skranglende versjon av slageren «Can You Hear the Morning Singing», til begeistret allsang

At bandet har foretatt et lite stilskifte ble ekstremt tydelig her, og det føltes nesten som et nytt band hadde tatt over scenen. I kontrast med første del av konserten ble det hele heretter litt mer Banana Airlines, med klovning, bassolo, shalalala og full pakke.

Etter dette var også publikummet med på resten av showet, der allsangen satt løst til låter som «Jericho» og avslutningsnummeret «Face of the Moon». På sistnevnte kunne man også nesten mistenke bandet for å kjenne sin Waterboys-katalog godt, pent innpakket i fotballkoring.

Salig miks

Selv med utsolgt og smekkfull storsal, full av trofaste fans, tok det likevel aldri helt av. Jeg satt med en følelse av å ha vært på to helt forskjellige konserter, der ingen av dem helt traff blink. Da bandet spilte nyere ting, sto publikummet ofte som 900 spørsmålstegn, mens fanfavorittene tidvis føltes litt rutinepregede fra bandets side.

Denne litt underlige miksen kom kanskje best fram i ekstranumrene, hvor vi fikk servert alt fra en funky snutt med dobbeltsaksofon, fotballsangen 9000-byen (siden tromsøværinger elsker å bli påminnet cuptapet mot Hødd i 2012), og popballaden «Don’t give up on me», der oppvarmingsbandene kom tilbake, i beste Band Aid-stil.

Det ble litt av hvert for alle, dette.