- Verdens beste hundehistorie

Det mener i hvert fall reporteren bak NRKs romjulsdokumentar om Balto, hunden som ble trent og brukt av to menn fra Nord-Troms.
kultur

- Historien om Balto er historien om en underdog, en B-hund som ikke ble ansett som god nok for å bli brukt som løpshund i hundespann, men som likevel viste hva den var god for, sier Per Kristian Olsen i NRK.

Han har det siste året gravd fram hittil ukjente sider ved sledehunden Baltos liv, hunden som av amerikanerne ble ansett som helten som mer eller mindre egenhendig berget den amerikanske gruvebyen Nome fra en difteriepidemi i 1925.

Kappløp med døden

Dramaet, som ga opphav til verdens lengste hundeløp - Iditarod, ble omtalt som "kappløpet med døden" og var førstesidestoff i aviser fra Los Angeles til New York. Da det ble fastslått at det hadde brutt ut difteri i Nome, var medisinen 1000 kilometer unna, og det var umulig å fly på grunn av den rekordlave kulden på 45 minusgrader.

Det ble da besluttet å sende serumet med hundespann gjennom de 1000 kilometrene med ødemark. 20 hundespann sto klare til å frakte serumet. To av disse hundespannene ble ført av henholdsvis Leonhard Seppala fra Skibotn og Gunnar Kaasen fra Burfjord.

- Seppala hadde allerede i 10-15 år vært den fremste hundekjøreren i Alaska og ble ansett som en stor mann, sier Olsen.

Det ble derfor også besluttet at han og hunden Togo skulle ta den farligste etappen.

Kaasen og Balto, som hadde utviklet et nært forhold gjennom flere arbeidsoppdrag, kjørte ved en tilfeldighet sisteetappen. Den viste seg å bli like farlig som Seppalas etappe.

- Da Balto og Kaasen la ut på sin etappe blåste det opp til den verste snøstormen i Alaskas historie. Kaasen som var en klok hundekjører, men langt fra den beste, sa da til hunden: "Balto, få oss hjem", og hunden luktet seg fram langs sporet. Hadde han ikke det gjort, hadde det sannsynligvis gått galt, sier Olsen.

Da hundespannet kom fram til Nome med serumet etter å ha tilbakelagt 1000 kilometer på vel fem døgn, var det duket for et "Baltohysteri" over hele USA.

Tungt for brystet

- Alle ville se Balto, og selv om Kaasen forsøkte å dra fram de andre hundekjørerne, kan som kjent media ikke håndtere mer enn én helt om gangen. Det falt nok Seppala tungt for brystet og det plaget ham hans hund Togo ikke fikk sin del av æren.

Og alle ville ha sin del av heltene.

- Isen hadde vel ikke gått ut av barten på verken hund eller fører før Hollywood var på tråden, sier Olsen

Filmen ”Balto’s Race To Nome” som i likhet med alt som hadde med Balto å gjøre, ble en gullgruve for investorene. Deretter var det duket for turnevirksomhet over hele USA.

- Det var ikke nok for folk å se Balto på filmlerretet, de måtte se ham i det virkelige liv også, påpeker Olsen.

- Han har jo også fått seg sin egen statue i Central Park, laget av USAs fremste dyreskulptør, Frederick Roth.

Seppala fikk etter hvert også sin tur til å høste fruktene av bragdene.

Ondt blod

- I desember 1925, etter avdukingen av Baltos statue, fikk Seppala nok og la press på Kaasen, sier Olsen.

Konflikten mellom Kaasen og Seppala mener han kan ha bidratt til at serumløpet med flere norskeide hunder og to nordmenn ikke er bedre kjent i Norge.

- Det synes jeg er svært rart, men jeg har fundert meg fram til en velbegrunnet gjetning på hvorfor. I Seppalas selvbiografi nevner han serumsløpet bare på halvannen side, og verken han eller Kaasen snakket om det i etterkant. Det er tenkelig at det kan ha oppstått ondt blod mellom de to vennene, og skjedd ting som de begge ønsket ugjort, spekulerer Olsen.

Dokumentaren er delt opp i to deler, med fokus på henholdsvis serumløpet til Nome og Baltos tilværelse som kjendishund. Dokumentaren følger Balto fra berømmelsens tinder til fornedrelsens dyp med en påfølgende lykkelig slutt.

- Historien om Balto er blant verdens beste hundehistorier og et utrolig drama, sier Olsen.

Dokumentaren om Balto sendes 28. desember kl. 20.45