No kjenner vi oss ikkje igjen i vår eigen dal. Det er ingressen til en artikkel av Reidun Mellem (RM) i avisa Framtid i Nord den 11. september i år. Bakgrunnen for artikkelen er den nye turkartpakken som blei levert gratis i alle postkassene i kommunen i august. Det er Ishavskysten friluftsråd som, i tett samarbeid med lag og foreninger i Storfjord og med kommunen, har gitt ut kartpakken. Kartet er produsert av Mesterkart. Ja, det er virkelig en flott turkartpakke med flotte foto og kart på solid papir; heldig er storfjordingene som har fått en sånn gave! Men RM er ikke bare glad for gaven; hun har flere innsigelser når det gjelder navn på kartet, bla. at det er så mange samiske stedsnavn. Jeg skal forsøke å svare på noen av innsigelsene, ut fra mitt ståsted som navnekonsulent for kvenske stedsnavn.

Stedsnavn i offentlig bruk

Når det gjelder navnematerialet på turkartet, så har Mesterkart henta navn fra vårt offisielle register over stedsnavn i offentlig bruk, nemlig Sentralt stedsnavnregister (SSR), som Kartverket (med hjemmel i lov om stadnamn § 12) drifter og utvikler. Mesterkart har mao. handla slik også andre kartprodusenter gjør, ettersom navn fra registeret fritt kan brukes og lastes ned. Det er fri søkertilgang til stedsnavna i SSR via Kartverket sitt nettsted norgeskart.no. Det er altså ikke snakk om at turkartet «er kjøpt og betalt av Sametinget», eller at navnematerialet er «samifisert» (hva nå det skulle bety).

Sjøl om det per i dag er hele 994 000 navn i SSR, og enda flere skrivemåter, så er det mange lokale (små)navn som ennå ikke er samla inn og registrert i SSR. De norske navnesamlingene fra Troms og Finnmark f.eks. er ujevne, og for mange bygder er det ingenting samla. Også når det gjelder de samlingene som finnes, kan det være varierende kvalitet når det gjelder opplysninger om f.eks. uttale og kartfesting. Det er ca. 30 000 steder i SSR som har et samisk stedsnavn (nord-, lule- eller sørsamisk), mens det bare er ca. 2500 steder med kvensk stedsnavn. Dette er dessverre situasjonen i dag når det gjelder offentlig bruk av kvenske stedsnavn. Men nye navnesaker blir reist, og det kvenske navnetilfanget øker gradvis i SSR, ikke minst pga. aktive, lokale organisasjoner og kommuner. Men det er ei kjensgjerning at ressursmangel hindrer et mer aktivt arbeid med navn i stedsnavntjenesten.

Innsamling av stedsnavn på tre språk i Nord-Troms

På midten av 1980-tallet finansierte Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (nå Forskningsrådet) et trespråklig stedsnavnprosjekt i Nord-Troms, nærmere bestemt i Storfjord og Kvænangen. Forskere og studenter fra UiT deltok. Navnematerialet som den gangen blei samla oppfyller metodologiske kriterier for innsamling og bearbeiding, og er dermed av de beste dypinnsamlede navnesamlingene i Troms fylke. Det kvenske navnematerialet er fra Skibotn og østsida av Storfjorden. Om lag 1800 navnesedler med kvenske navn var resultatet. Det blei gjort et viktig arbeid med innsamling og registrering den gangen, men likevel var det områder og bygder der navn ikke blei samla navn. På slutten av 1990-tallet dro derfor Eira Söderholm (ES) til Lyngen, Storfjord og Kåfjord for å kartlegge kvenske navn i det kystområdet som ikke var kartlagt i det trespråklige stedsnavnprosjektet. Hun dro bl.a. til Elvevoll, eller Staaluvankka/Stállovággi, som stedet heter på kvensk og samisk (både det kvenske og det samiske navnet har vedtatte skrivemåter). Av feltrapporten til ES kan vi lese at det var stor mangel på kvenskspråklige informanter, og at den siste språkbrukeren på Elvevoll faktisk døde få måneder før hun kom dit. Bygdene var for det meste blitt norskspråklige. Men ES samla likevel inn om lag 160 kvenske stedsnavn i Lyngen og Storfjord, og 95 navn i Kåfjord.

Stedsnavn i Storfjord

RM etterlyser flere navn på kartet i turkartpakken, f.eks. Klokketinden. Jeg går ut fra at det er samme fjell som det samiske navnet på kartet, nemlig Biellogáisá, som har samme betydning. Fordi man også bruker det norske navnet Klokketinden, så burde det navnet sjølsagt også vært registrert på kart. Jeg forstår godt at RM er skuffa over denne mangelen.

Et annet navn som RM savner, er Titingsnesset, som er lenger inne i Storfjorden. I SSR og på turkartet finner vi bare det samiske navnet, som er Cizášnjárga (cizáš ‘spurv’). Det kvenske navnet er samla inn av ES på 1990-tallet som Tiasniemi eller Tiasenniemi (se nettstedet www.kvenskestedsnavn.no), men det er til nå ikke blitt behandla/ikke fått fastsatt skrivemåten etter de reglene som gjelder i lov om stadnamn. I boka De lappiske stedsnavn i Troms fylke (1935, s. 48) av Just Qvigstad finner vi denne informasjonen om neset sitt trespråklige navn: Cizaš-njar’ga, n. Titingnes =, fn. Tiiasen-niemi. Det norske navnet Titingneset, som må ha vært i bruk lenge, er til nå ikke blitt et offentlig navn. Det er en ytterligere mangel ved navnetilfanget, men det er ikke Ishavskysten friluftsråd eller Mesterkart sin feil.

RM etterlyser to kenttä-navn (kenttä ‘eng, voll’). Det ene, Ritukenttä (RM skriver det som Riddokenttä), er samla inn og publisert på nettstedet www.kvenskestedsnavn.no. Navnet Ritukenttä er til nå likevel ikke registrert i SSR, så det må nok reises navnesak for å få det med som det tredje navnet på en gammel boplass. Det norske navnet på plassen er Skredvollen, det samiske Riđđogieddi. Samisk gieddi og kvensk kenttä hører til det gamle, felles finsk-samiske ordforrådet. Jeg har ikke funnet navnet «Rossjekenttä» i kildene, og kan ikke, ut fra RM sin skrivemåte, se hva slags ord forleddet Rossje- er. Lydlig sett hører ikke lydkombinasjonen -ssj- hjemme i kvensk eller finsk, så her er det nok nødvendig med nye opplysninger om uttalen av navnet.

RM savner også navnet Salmen på havstykket mellom Rovanesset og Salmeneset. Her har faktisk både det kvenske navnet Salmi ‘sund’ og det samiske Čoalbmi (samme betydning) vedtatte skrivemåter, men Kartverket har ikke et norsk parallellnavn Salmen. Ettersom Salmen er et lokalt brukt navn  (lånt fra det kvenske Salmi), så burde det vært med som et tredje navn på sundet eller havstykket. Det kvenske navnet Salminiemi og det samiske Čoalmminjárga, som er parallelle navn til det norske Salmeneset, har vedtatte skrivemåter. Alle tre navna er i Kartverket sitt register.

RM er hytteeier på «Rovasida». Det samiske navnet Roavvi (navn på en haug på Elvevoll) har status «foreslått» i norgeskart.no, dvs. at skrivemåten av dette navnet er ennå ikke behandla etter lov om stadnamn. Det norske navnet parallellnavnet er Råa, også iflg. norgeskart.no. Det finnes nok også et kvensk parallellnavn her med navneleddet Rova-; i Skibotn har vi f.eks. Rova og Markkinarova. Forleddet Rova- i navnet Rovasida er nok lånt fra kvensk, der det betyr ‘steinet høgdedrag’ og ‘sparsomt skogbevokst høgdedrag’.

Dette er noen av mange eksempel på språkkontaktfenomen i navn og navnebruk i våre flerspråklige kontaktområder.

Navnesaker og navnebruk

Storfjorden har flere parallelle kvenske navn, nemlig Omasvuono, Omasenvuono, Isovuono og Pellikanvuono. Skrivemåten av fjordnavnet Isovuono blei vedtatt i 2003. Men navnesaka om skrivemåten på til sammen 180 kvenske stedsnavn, deriblant navnepara Omasvuono og Isovuono, starta allerede på 1990-tallet. Fordi navnet Isovuono den gangen var registrert som et vanligere navn på fjorden enn Omasvuono, så blei det foreslått prioritert av stedsnavntjenesten. Det er derfor navnet Isovuono står på kart i dag.

Når ei navnesak er reist, må den, iflg. lov om stadnamn, ut på høring, slik at alle som her rett til å uttale seg i saka, får mulighet til det. Etter det jeg vet, kom det ikke innsigelser til stedsnavntjenesten sitt (den gangen) prioriterte navn. Mange år etterpå blei det reist navnesak om trespråklig navn på kommunen. Det var ulike meininger om både det kvenske og det samiske navnet, men det endelige vedtaket (i 2014) blei Omasvuona suohkan på samisk og Omasvuonon kunta på kvensk.

Når RM og evt. andre aldri har hørt de samiske (og kvenske?) navna før, så skyldes det nok ikke at de er nylaginger, men at de ikke har vært brukt i norsk tale. Kanskje er de også mest brukt av reindriftsfolk som ikke bor/har bodd på stedet. Når det er «så tett med samiske namn» på turkartet, skyldes det hovedsakelig manglende navneinnsamlinger og dokumentasjon på norske og kvenske navn. Det vil også være tilfeller der steder kun har samiskspråklige navn. Det er i dag mer ressurser til arbeidet med samiske stedsnavn, enn med f.eks. kvenske stedsnavn. Men Sametinget kan ikke klandres for at det ikke er tilstrekkelig med ressurser til arbeidet med kvenske og norske navn i Nord-Norge.

I lov om stadnamn står det at navnesak må reises samtidig for parallellnavn på norsk, samisk og kvensk (§ 6 Nærmare om saksbehandlinga). Denne regelen styrker, om man gjennomfører saksbehandlinga slik den er tilrådd, synliggjøring og bruk av flerspråklig navnepraksis. Lokale organisasjoner, eier/fester av en eiendom og offentlige organ kan reise navnesaker ved å kontakte kommunen, Kartverket eller stedsnavntjenestene, så det er bare å hive seg rundt. Vi har alle en jobb å gjøre for ta vare på og synliggjøre en viktig del av kulturarven vår.