I juni i fjor vedtok flertallet på Stortinget at Troms og Finnmark skulle slås sammen til en region. Etter det har forhandlingene gått slag i slag mellom fylkespolitikerne i Troms og Finnmark, og det har til tider vært svært så underholdene å følge med på for oss politiske nerder som i utgangspunktet ikke er så veldig fan av den byråkratiske fylkeskommunen. Det felles fylkestingsmøte i Kirkenes i oktober må sies å være det absolutte høydepunktet og uten tvil den hendelsen som så langt har hatt høyest underholdningsverdi. Eller som politisk redaktør i Nordlys Skjalg Fjellheim beskrev det: En parodi til en million. Det er godt de regionale utviklingsmidlene kan brukes til noe fornuftig.

Men nok om det. Sammenslåingen av Troms og Finnmark til en region har preget nyhetsbildet og debattforumene i lang tid. Mens noen opplever en voldsom identitetskrise fordi to administrasjoner skal slå seg sammen, er andre opptatt av ting som hva den nye regionen skal hete, hvor mange representanter det skal være i fellesnemda og om det skal være formannskapsmodellen eller den parlamentariske modellen det skal styres etter. Alle disse tingene er viktig å få avklart, men jeg savner at noen løfter opp visjonene og snakker om hva den nye regionen skal være og hva den kan skape av muligheter. Men samtidig er jeg ikke forundret over at det ikke snakkes om visjoner og muligheter, fordi når fylkespolitikerne ikke gjør det, hvorfor skal innbyggerne i Troms og Finnmark gjøre det?

I en av de siste presidentdebattene mellom Hillary Clinton og Donald Trump i 2016 utfordret en av seerne presidentkandidatene på følgende: «Name one positive thing about the other». Nå stiller hverken Willy Ørnebakk eller Ragnhild Vassvik til å bli president i USA, men de burde garantert ha fått den samme utfordringen. Min opplevelse av forhandlingene mellom Troms og Finnmark så langt har vært at ledende fylkespolitikere ikke har klart å trekke frem de gode kvalitetene hvert enkelt fylke har og ikke klart å trekke frem hva en ny region kan skape av muligheter. Det er synd fordi vi trenger å være visjonære på vegne av en region vi vet med hundre prosent sikkerhet at vi alle skal inn i og bli en del av.

Som oftest er det politikerne og media som skaper de kunstige konfliktene og kampene mellom regioner, byer og steder i Nord-Norge, mens for eksempel næringslivet ikke lar seg påvirke så mye av det fordi de kan samarbeide og skape verdier uavhengig av hvor fylkesgrensene går, hva regionen skal hete eller hvor en eller annen offentlig institusjon er plassert. Flere av oss bør kanskje tenke i de samme banene, til det beste for den nye regionen. Fra nå av skal jeg bli flinkere til å trekke frem alle mulighetene den nye regionen kan skape gjennom steder som Harstad, Vadsø, Finnsnes, Kirkenes, Setermoen, Hammerfest også videre også videre. Fordi jeg tror det er mange kvaliteter med disse stedene som vil bli viktig når vi skal ta ut mulighetene og potensialet som kommer med en ny region. Det eneste jeg ikke kommer til å la ligge er hvor den politiske og administrative regionhovedstaden skal ligge. For det må bli Tromsø.

Nå skal kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland inn for å være fredsmekler mellom Troms og Finnmark. Forhåpentligvis kan det bidra til at begge fylkene heiser opp det hvite flagget og at vi kan komme oss videre i denne sammenslåingsprosessen og begynne å diskutere innholdet og de virkelige utfordringene en ny region vil stå overfor. For eksempel hvordan vi skal gjøre oss mer attraktiv og hindre fraflytting, hvordan vi skal tiltrekke oss nok arbeidskraft med riktig kompetanse og hvordan vi kan koble sammen næringsliv og kunnskap for å utnytte potensialet og mulighetene en ny region vil skape. Så min oppfordring til Willy Ørnebakk og Ragnhild Vassvik fremover er å smile litt mer og være flinkere til å trekke frem gode kvaliteter ved hverandre. Det fortjener den nye regionen og det fortjener innbyggerne.

Erlend Svardal Bøe, Høyres gruppeleder i Tromsø.