MENINGER:

Hvem er det som kommer først til et ulykkessted? Jo, det er meg og deg

meninger

Det snakkes mye om beredskap i Norge og vi er vel av de landene som har en god beredskap. Likevel er min påstand at vi har mye å gå på. Trener vi opp de rette menneskene? Det kan ved første øyekast se slik ut, men hvem er det som kommer først til et ulykkessted eller til en person som har falt om? Hvem er nærmest naturkatastrofene når de velter inn over oss? Jo, det er meg og deg. Før ambulansen og brannbilen er framme er det vi som må gjøre det som kan gjøres for å redde liv og begrense skade. Jo lenger ute på bygda det skjer, jo viktigere er det at vi alle har god kunnskap om hva som skal gjøres. Når flommen eller skredet kommer er det publikum som gjør førsteinnsatsen. De redder dyr, mennesker og verdier. De evakuerer og tar hånd om skadde og gir husløse ly.

Publikum redder trolig flere liv enn de etablerte trente mannskapene. Samfunnet må innse at allmennheten er en viktig ressurs. Vi som har ansvar for beredskap rundt smittsomme dyresykdommer og sykdommer som kan smitte fra dyr til mennesker, er avhengig av hjelp fra publikum og berørte for å kunne håndtere en hendelse best mulig.

Øver vi rett?

Det øves ofte og bra i den etablerte redningstjenesten, men også her har vi litt å gå på. Jeg tenker på samvirke mellom blålysetater, enkeltpersoner, organisasjoner og større statlige beredskapsenheter som f.eks. Mattilsynet. Øvelsene blir fort øvelser der vi er sikre på at vi kan håndtere dem på en god måte. Hvor ofte øves det på store skogbranner ute av kontroll f.eks.? Hvor ofte øver vi på atomhendelser, enten villede eller ved ulykker. Det ville være svært krevende og blir fort heller en skrivebordsøvelse.Vi må ikke gå i den fellen å bare øve på det vi allerede kan.  Vi må også ta med de mer krevende scenarioene. Vi øvde f.eks. ikke så mye på skoleskyting før etter 22.juli og andre store hendelser i utlandet. Det er en skremmende øvelse, men også her vil allmennheten være de første som gjør noe, så både elever og lærere må øves.

I min organisasjon Mattilsynet så må vi øve på våre beredskapsfelt som er smittsomme sykdommer som kan slå ut store besetninger og stammer av ville dyr.  Vi må øve på at smitte overføres til mennesker og på å håndtere andre krevende oppdrag i forbindelse med vårt oppdragsfelt. Vi må planlegge for hva som kan hende, og ikke bare for hva vi kan håndtere. Den digitale verden vil kunne ha gode verktøy for å håndtere hendelser, droner blir nye hjelpemidler for å få oversikt og nye hjelpemidler vil komme i årene som kommer. Dette krever ny kunnskap, men den finnes ofte allerede i det sivile liv. Prøv det på neste øvelse. I motsatt retning må vi også øve på at all den flotte elektronikken og de digitale plattformer ikke fungerer. Ved større naturhendelser og atomhendelser er det slettes ikke sikkert at dette er verktøy som fungerer. Er det mange som kjører øvelser der alle slike verktøy ikke fungerer? Jeg kjenner til at noen har tatt strømmen en time eller to for å synliggjøre hva som skjer, men de fleste føler at da var ikke øvelsen vellykket. De ble hjelpeløse. Ja, nettopp.

Mattilsynets beredskap

Mattilsynet er en stor beredskapsorganisasjon, der en rekke hendelser kan føre til at vi setter stab og jobber i ukesvis med en hendelse. Det er krevende og ofte et inngripende i samfunnet som medfører restriksjoner for blant annet ferdsel innenfor et avgrenset område. Ved spesielle hendelser kan det bli opprettet soner der det ikke er tillatt å ferdes ut og inn, uten å gå gjennom en betydelig kjemisk vask av både mennesker og kjøretøy. En slik hendelse kan lamme et stort område, nesten etter samme mal som at det skulle være en radioaktiv forurensning. I praksis vil det bety at bonden med familie og nærmeste naboer ikke fritt kan bevege seg ut og inn av området. Postbiler, melkebiler, syketransport og skolebusser blir rammet. Du kan ikke ta imot besøk eller besøke andre. Vi har gårdsbruk så tett inntil hovedveier at veiene ville bli sperret og skape trafikale problemer. I Mattilsynet har vi avtale med Sivilforsvaret som bistår oss, men ut over det samøver vi ikke ofte med andre etater som ville bli trukket inn. Vi i Mattilsynet kan ikke stenge en vei uten å samordne det med veimyndigheter og politi, men vi har myndighet til å si at politibilen som har kjørt innenfor en smittesone ikke kan returnere før både bil og personell er desinfisert.

Avhengig av allmennheten

Vi som jobber med beredskap og er ansatt i beredskapsorganisasjoner i og utenfor blålysberedskapen blir vi avhengig av allmennheten, bøndene som har traktorer og aggregat. De vil hjelpe oss en stund. De vil kunne kjøre der veien er borte eller vannet står høyt. Naturkreftene vil ifølge forskerne ramme oss kraftigere og oftere, mens myndighetene øver på veltet skolebuss eller tankbil. Jeg tror vi må begynne å tenke mer kreativt for å bli mer budd på hva fremtiden kan gi oss i form av vanskelige oppdrag. Der tror jeg at allmennheten vil ha mer og mer å si. For oss som arbeider med beredskap innenfor mattrygghet, dyrevelferd og smittsomme sykdommer er det avgjørende viktig å trene på tenkte scenario som vi ikke har håndtert før. Vi kan ikke si den dagen det smeller at dette har aldri skjedd før eller dette trodde vi ikke kunne hende. Øver vi på det utenkelige er sjansen betydelig større for at vi vil greie å håndtere en utenkelig situasjon bedre enn om vi ikke hadde øvd på scenario som kan skremme oss litt i dag.