Da Norge inngikk EØS-avtalen i 1992 var en av forutsetningene at energi ikke var en del avtalen. De som har fulgt med i norsk EØS-debatt vet at Norges forhold til EU er dynamisk som følge av EØS-avtalen. Det lyder muligens godt, men handler i praksis om at Norge kontinuerlig endres som følge av at EU-samarbeidet utvikler seg. Unionen blir tettere.

Når vi nå vet at EUs mål er en energiunion innen 2020 og at kommisjonen har et uttalt mål om å gjøre energi til unionens femte frihet (de andre fire er fri flyt av varer, arbeidskraft, kapital og tjenester) sier det seg selv at det er naivt å tro at Norge på sikt vil beholde full nasjonal kontroll med kraftressursene.

Norge har en lang og god tradisjon for forvaltning av naturressursene. Vi har beholdt nasjonal kontroll over våre interesser, men samtidig bidratt til kraftutveksling i Norden og et felles kraftmarked.

På den annen side vet vi at Høyres historie har vært preget av kamp for å avskaffe hjemfallsretten, mens Frp på begynnelsen av 1970- tallet ønsket at deler av de norske oljeressursene skulle selges til private, utenlandske interesser. Disse partiene har derfor ingen troverdighet når det gjelder langsiktig forvaltning av norske energiressurser til beste for felleskapet, industrien og landet. Senterpartiets standpunkt er at folkevalgt styring og forvaltning av norske interesser tjener norsk energipolitikk best – også i fremtiden, og ser ikke behov for å gi styringen av dette til EU.

Senterpartiets motstand mot EUs tredje energimarkedspakke handler om at det er feil å gi ifra seg nasjonal kontroll over energipolitikken. Norge har som kraftprodusent, ofte motsatt utgangspunkt av resten av Europa, som kraftforbrukere. Det handler om å ivareta de norske interessene.

Regjeringen har nå invitert Stortinget til å overføre makt og suverenitet til EU gjennom å underlegge Norge EUs energibyrå. For å få til dette må Regjeringen trikse. Derfor foreslår de å opprette et eget, uavhengig organ, som i praksis skal kopiere EUs vedtak og innføre dem i Norge – uten politisk behandling. Dermed svekkes norsk kontroll over energipolitikken og dermed det nasjonale eierskapet av energiressursene våre. Det kan ikke kalles noe annet en et forsøk på å omgå grunnloven.

Tilhengerne framstiller ACER som en nøytral dommer i markedet. Mulig dommeren er nøytral, men dommerens hovedoppgave er å sørge for fri flyt av energi. ACER har nemlig et klart mandat fra EU om å harmonisere energipolitikken og skape EUs energiunion. For å sikre dette skal energibyrået ha overnasjonal myndighet på avgjørende felter.

Det Stortinget nå skal ta stilling til, er om Norge skal gjøres til fullverdig deltaker i dette markedet. Det betyr at det må lages ordninger gjennom EØS-avtalen som sikrer at hele EU-regelverket for energimarkedet tas inn i norsk lov etter hvert som det utvikles og vedtas i EU. Over 25 år med EØS viser at det er svært vanskelig å på forhånd forutse konsekvensene og omfanget av maktoverføring til EU. Senterpartiet mener at føre-var-prinsippet passer godt, også her.

EUs definisjon av fritt marked gir ikke rom for særordninger og unntak. Tvert om skal varen, i dette tilfellet energien, flyte fritt. EUs regelverk på området vil være under stadig utvikling og forandring, og Norge vil måtte tilpasse seg. Resultatet er at vi mister kontrollen over den rene vannkraften vår og høyere strømpriser. Senterpartiet kan ikke akseptere noe av delene